På skuldrene til kjemper

Streben etter det nye – newness – var den modernistiske kunstens mest sentrale drivkraft. Avantgardisme, ønsket om å utfordre det bestående, sprang ut av kunstnernes kritiske refleksjon rundt det å være en del av et moderne samfunn. Det hevdes at orienteringen mot det banebrytende og nyskapende er like sterk i dag. Nå er den imidlertid motivert av et mer banalt behov; det handler om å opponere mot det etablerte som et mål i seg selv.

Denne vendingen er et resultat av kyniske markedsmekanismer, mener mange: I et samfunn preget av stadig større forbruk – der tingene bevisst designes for å ha kort varighet, slik at de hele tiden kan erstattes av nyere og tilsynelatende bedre produkter – påvirkes hele vår kulturforståelse.

“What has our culture lost in 1980 that the avant-garde had in 1890?” spør Robert Hughes, kunstkritikeren som laget serien The shock of the new for BBC mot slutten av 80-tallet. Svaret levner liten tvil om hva han syns samtidskunsten mangler: “Ebullience, idealism, confidence, the belief that there was plenty of territory to explore, and above all the sense that art, in the most disinterested and noble way, could find the necessary metaphors by which a radically changing culture could be explained to its inhabitants.”