Om kunstens fremtid på tampen av et tiår

Kunstmessen Art Basel Miami Beach åpnet forrykende tidligere i desember med to salg som har fått hoder til å snu seg. Paris-galleriet Perrotin viste der et verk av den italienske kunstneren Maurizio Cattelan. Han er fra før best kjent for sine hyperrealistiske skulpturer, enten det er utstoppede hester hengende fra tak, en knelende Hitler eller en fallen Pave Johannes Paul II truffet av en meteoritt. Verket han nå har solgt to av til den nette sum av 120 000 amerikanske dollar for hvert, er verken mindre realistisk eller absurd. Det består av en banan teipet til veggen med en bit gaffa, slik at de to elementene til sammen utgjør en x-formasjon. Verket er titulert Comedian.

Noen dager senere, på Litteraturhuset i Oslo, sitter latteren løst. Milevis unna Miami, messer og bananer, møtes kulturkjempene Håkon Bleken og Dag Solstad for å konversere om kunst som protest og samtale. Til tross for latteren er alvoret i diskursen til å ta og føle på: Hvilken fremtid går kunsten inn i?

Etter et tilfeldig møte på sin kunstrunde på Tjuvholmen, forteller Bleken at han ble konfrontert med tanken om hvorvidt kunsten kommer til å eksistere om ti år. Kunstneren måtte vedgå at han ikke var direkte positiv, mens Solstad på sin side uttrykte skepsis til den generelle kunstens fortsettelse ved å skylde på et ”forfall i vår felles hjernekapasitet”.