Samtidskunstens speilbilde

Laila Bertheussens mye omtalte kunstutstilling «PUBLIC ENEMY» i Arendal har ikke overraskende blitt slaktet av kunstkritikerne, blant annet av Mona Pahle Bjerke i NRK. Som flere har påpekt er det en smule ironisk at kunstkritikere som gjennom en årrekke har lovprist kunst som ikke akkurat har tegneferdigheter og håndverk som sitt kjennetegn, plutselig blir opptatt av Bertheussens manglende tekniske ferdigheter.

Spørsmålet er hvorfor Bertheussens kunst provoserer kunstkritikere og bedømmes etter andre kriterier enn annen samtidskunst. Er det fordi hun er en amatør og outsider uten kunstfaglig kompetanse, eller er det noe mer som ligger bak?

Bertheussens utstilling følger oppskriften til moderne konsept- og performancekunst til punkt og prikke. Det interessante er derfor ikke de kunstneriske kvalitetene ved Bertheussens kunst, men hvordan den er et speilbilde som reflekterer og avslører en samtidskunst som ellers blir bejublet av kunstkritikere.

Narsissistisk iscenesettelse

Bertheussens utstilling er først og fremst et speilbilde av en narsissistisk samtidskunst. Det er umulig å skille kunst og kunstner, ettersom det er kunstnerens eget liv som fremstilles gjennom kunsten. 

Rettssaken mot Bertheussen på bakgrunn av hennes fremsatte trusler og iscenesatte angrep på seg selv og den daværende samboeren Tor Mikkel Wara er utstillingens sentrum. Det ironiske ved denne iscenesettelsen er at den kan ligne på en slags konseptuell performance, der det kunstneriske konseptet er å fremstille seg selv som offer. 

I rettssalen ble denne iscenesettelsen tydeliggjort ved Bertheussens egendesignede vesker. Ut fra samtidskunstens normale kriterier kunne en slik iscenesettelse betraktes som stor kunst, til tross for den problematiske moralen som ligger i et slikt prosjekt. Men kunst er ifølge samtidskunstens egne normer, hevet over enhver moral. 

Kunstens kontekst og moral

Utstillingen av veskene til Bertheussen og de øvrige verkene som utgjør «PUBLIC ENEMY», følger samtidskunstens program, der kunst defineres av konteksten i et kunstgalleri. Dermed kan objekter som spilte en rolle i rettssaken tilfeldig puttet sammen i en plastboks defineres som kunst. Denne øvelsen er gjentatt til det kjedsommelige i over hundre år, helt siden Marcel Duchamps pissoar først ble utstilt i et kunstgalleri.

Samtidskunsten er videre preget av to ytterpunkter, der den ene ytterkanten er intetsigende og preget av innfall, slik at det blir opp til betrakteren å projisere en mening på kunsten. Den andre ytterkanten er preget av et overtydelig budskap, ofte omhandlende kapitalismens og patriarkatets ondskap, formidlet gjennom et banalt formspråk. 

Bertheussens kunst faller ned i den siste grøften, på en måte som er så banal at det i seg selv blir intetsigende. I så henseende bringer utstillingen ingen ny erkjennelse, det er bare en repetisjon av hva vi allerede vet fra før om saken.

Ny vin i gamle skinnsekker

Bertheussens vesker er preget av samtidskunstens utforskning av gammelt håndverk, som brodering, uten at det i seg selv er et kvalitetstegn på håndverket som utføres. En slik utforsking kan være interessant og bidra til nye perspektiver, men også dette begynner å bli et oppbrukt virkemiddel. 

De grafiske verkene synliggjør det repetitive aspektet ved samtidskunsten, der samtidskunstnere imiterer tidligere kunstnere som for eksempel. Andy Warhol. Det er med på å gjøre kunsten kjedelig og intetsigende. Disse verkene er preget av seksualiseringen som kjennetegner samtidskunsten, selv om den ikke er like fremtredende og selvutleverende som andre bejublede samtidskunstnere. 

Kurateringens kunst

Et siste særpreg ved samtidskunsten som Bertheussens utstilling kopierer, er kuratorens sentrale rolle for kunsten. Dette punktet henger nøye sammen med dogmet om at konteksten i et kunstgalleri er med på å skape kunsten.  

I og med Bertheussens utstilling blir dette ekstra tydelig ved at det er en etablert kunstner som tar rollen som kurator for den kunstneriske novisen. Dette får tidligere nevnte kunstkritiker til å hevde at Bertheussen lar seg utnytte av den virkelige kunstneren – som er Morten Traavik. 

En slik karakteristikk er selvsagt en underkjennelse av Bertheussens kunst, men det er utvilsomt et poeng at Traavik spiller en sentral rolle i utstillingen. Det som kjennetegner hans kunst er imidlertid ikke dens kunstneriske kvaliteter – hverken Sløserikommisjonen eller hans kulturelle brobyggingsprosjekt i Nord-Korea er stor kunst i seg selv – men paradoksalt nok er det en mesterlig karikatur av samtidskunsten. 

Traavik er med andre ord gutten som peker på at keiseren er naken, og avslører samtidskunstens pompøse selvbilde og selvbedrag. Dette er selvsagt noe som er utålelig for både kunstkritikere og samtidskunstnere som lever i et lukket univers der de kan forelske seg i sitt eget selvbilde. 

Karma’s a bitch

Å bli konfrontert med sitt nakne speilbilde kan være smertefullt og avslørende, når en innser sin egen nakenhet, bak pompøsitet og selvbedrag. Men det er også en nødvendig øvelse, og en mulighet for å skape ny erkjennelse.

«Karma's a bitch» lyder et ikke så velkjent ordtak. I forbindelse med Bertheussens kunstutstilling i Arendal viser det seg å stemme. Samtidskunsten får som fortjent, når den ser seg selv speilet i Bertheussens utstilling.