Vi er mindre opptatt av kvinnelig skjønnhet enn noen gang før

Det har lenge vært et fokus på skjønnhetspresset man mener herjer (særlig) unge jenter. Etter serien Innafor og Ulrikke Falchs 8. mars-tale — samt parolen (med den fine alliterasjonen, må jeg tilføye) «La fitta flagre fritt» — ble det offisielt at vi lever under et stadig mer umenneskelig skjønnhetspress. Men er dette nytt for vår tid?

Jeg vil tvert i mot si at det var verre før, og ikke nok med det – jeg vil også driste meg til å hevde at betydningen av å være pen aldri har vært mindre.

”Tilstanden” blir beskrevet som et skjønnhetstyranni, men hva innebærer egentlig det? At kun pene kan herske, at skjønnheten styrer oss, at vi er slaver uten mulighet til å komme oss ut av tyranniet og vår egen begredelige situasjon? Betyr det at man må være pen for å lykkes?