Å like Mark Rothkos bilder er et spørsmål om tro, ikke estetikk

Jeg er på Mark Rothko-utstilling på Nasjonalmuseet i Oslo sammen med en venn. Vi er i et av rommene med Rothkos mest typiske arbeider fra 1960-tallet, når min venn utbryter:

«Dette får jeg ikke noe ut av. Hva er det jeg ikke har skjønt?» 

«Hvis det er kunsten du mener, så er det ikke noe å skjønne», svarer jeg. «En ting kan du nemlig være helt trygg på, den er det heller ingen andre her som skjønner noe av. Ikke de andre som går omkring her og ser. Ikke de som har kuratert utstillingen. Ikke de som skriver om den. Ikke de som kritiserer den. Ikke Rothko selv en gang, forsto seg på det han lagde.»