Banan på veggen der, hvem er mest ironisk i verden her?

For et par uker siden ble verdens nå mest berømte banan teipet med sølvteip på en vegg solgt for 6,2 millioner dollar hos Sotheby’s i New York. «Kunstverket» av den italienske kunstneren Maurizio Cattalan med den talende tittelen «Komiker», ble først solgt for 120 000 dollar i 2019, og har hatt en formidabel prisøkning.

Verket kan sees som en dårlig vits, og det er lett å gjøre narr av kjøperen som har latt seg lure som keiseren i H.C. Andersens berømte eventyr «Keiserens nye klær». Men en slik analyse er for enkel.

Kjøperen av banan er den kinesiske kryptomegleren Justin Sun, som i forbindelse med kjøpet uttalte at «Dette er ikke bare et kunstverk. Det representerer et kulturfenomen som bygger bro mellom kunst, memes og kryptosamfunnet». Spørsmålet blir dermed hva betydningen av verket er som et kulturelt fenomen? 

Verket må fortolkes som et meme, der det ironiske i seg selv er et poeng. Kjøperen er selvsagt klar over at det han kjøper er en idé, en metakommentar over noe som i seg selv ikke har en materiell verdi, utover at den kan bli spist som en hvilken som helst banan, før den råtner. Dette understrekes av at bananen fra det originale verket fra 2019 er byttet ut. Kunstverket har ingen materiell originalitet som er varig, det er snarere en idé eller et kulturelt tidsbilde, som kan reproduseres i det uendelige. 

Som et meme representerer bananen på veggen altså en ironisk metakommentar, med en klar parallell til kryptokunst. Denne formen for kunst, gjerne kalt NFT, «Non-fungible token», selges som et digitalt eierskap til et ikke-materielt kunstverk. 

Kunstverkets verdi ligger i retten til å reprodusere kunstverket og å selge det videre. Hva denne verdien materielt sett består i er ikke så godt å si, ettersom hvem som helst kan tape opp en banan på veggen. Det er først og fremst rettigheten til «ideen» som selges videre, snarere enn kunstverket i seg selv. 

Innen «kryptosamfunnet» har verket fått sin verdi som et meme eller en «token», som gir en sosial kapital. Sett utenfra er dette selvsagt absurd, men det gir bare næring til verkets verdisetting som en ironisk og absurd metakommentar og «fuck you» til kulturen vi lever i. Eieren kan slik kjøpe kunstverket, for utelukkende å demonstrere at han har midlene til å gjøre det.

Fra et kunstteoretisk perspektiv må verket defineres som et stykke konspektkunst, der det konseptuelle og ideen som ligger bak kunstverket er det som definerer det. Verkets estetiske og håndverksmessige kvaliteteter er underordnet, det kreves ikke et kunstnerisk talent for å tape bananen til veggen, men snarere frekkhetens nådegave. 

Over hundre år etter at Marcel Duchamp i 1917 stilte ut et pissoar som det banebrytende verket «Fontene», er ideen om at en hvilken som helst hverdagslig gjenstand «magisk» forvandles til et kunstverk når den plasseres i et kunstgalleri så utbrukt at mottakelsen i seg selv fremstår som en absurd performance.

Kunstneren stiller frem sin visuelle representasjon av «keiserens nye klær» og kjøperen lar seg bli en del av «performancen», vel vitende om at det han kjøper er en råtnende banan. Sosialt fortolket blir verket til i et samspill mellom kunstneren/keiseren og betrakterne. Å peke på at keiseren er naken, blir i seg selv et tegn på at en ikke har forstått memet. Vi tar alle del i kunstverket, gjennom våre reaksjoner, uten reaksjonen forblir «kunstverket» fullstendig innholdsløst. 

Slik sett kan også denne teksten sies å være en forlengelse av kunstverket, som er med på å gi det en betydning, uavhengig av min forståelse av kunstverket. Verket fanger, i likhet med et meme som spres på sosiale medier.