Er alle som lytter til klassisk musikk snobbete og nedlatende?

«Hvorfor er det sånn at alle som hører på klassisk musikk er snobbete,» spør Kristopher Schau innledningsvis i Oslo Filharmoniens podcast-serie Lytteren.

Det er vanskelig ikke å gi Schau litt rett i det. Og spesielt trist er det å høre om hans første opplevelse i en platebutikk for klassisk musikk. Schau forteller om sitt tilfeldige møte med Carl Orffs berømte kantate Carmina Burana. Et mektig verk som ofte gjør et sterkt inntrykk. Rystet av denne opplevelsen oppsøkte han en forhandler av klassisk musikk, bedyret sin uvitenhet og ba om råd og hjelp til å velge en innspilling. Man skulle tro at de som jobbet der ville gripe denne gyldne anledningen til å innvie en ung mann i den klassiske musikken. I stedet blir han møtt med hånlig og nedlatende latter, hvorpå han forlater butikken med et ganske bestemt inntrykk av klassisk musikk og de som liker det.

Schau er nok ikke den eneste som har følt seg utenfor i disse høyst selvbevisste og kultiverte miljøene. Det er synd. Det vil si at man stenger mange ute fra å ta del i sterke lytteropplevelser, og fra å høre mye av det mest interessante og gripende som gjennom århundrene er blitt formulert i musikk. Oslo Filharmonien skal ha honnør for at de forsøker å nå frem til flere og andre lyttere enn de som allerede sogner til konserthusene, noe de allerede har gjort med sine gratis utekonserter forskjellige steder i landet.