I Tsjekhovs hage

Jeg har nylig sett tre utgaver av Anton Tsjekhovs «Måken», et av Tsjekhovs mest berømte skuespill. Det første var en lesning av Kjell Helgheims sobre riksmålsoversettelse utgitt på Solum i 1976, det andre var premieren på Torshovteatret etter at teksten er bearbeidet og tilrettelagt for et moderne publikum, det tredje var Fjernsynsteatrets oppsetning fra 1984, i regi av Janken Varden. Det er Torshovsteaterets forestilling, iscenesatt av Hanne Tømta, som er aktuell, men det skader ikke å sammenligne med fordums bedrifter. Teater er en fortløpende dialog, men formidlingen av stykkets idéer er så absolutt avhengig av tidsånden.

Tidsånden

Varden holdt seg strengt til teksten, han pyntet ikke på den, friserte den ikke, utbroderte ikke. Det er den nakne teksten fra Tsjekhovs hånd, slik Helgheim gjenga den. 1984 er ikke så lenge siden. Men du verden så lenge det føles når man ser tv-dramaet etter å ha vært på Torshov. Det er som om skuespillerne ennå har kontakt med en Tsjekhovsk før-revolusjonær verden, en verden med holdninger og etikette og forestillinger som avspeiler så mye både av det som skulle forsvinne som det som skulle komme. Det er sagt om Tsjekhovs stillestående dramaer at de er som en menuett på randen av en vulkan. Vi er så opptatt av de sceniske figurene at vi ikke ser den boblende lavaen som snart skal føre dem med seg, men vi hører at det rumler langt borte i vulkanens indre.