Er du forberedt på døden?

Dersom alle nålevende mennesker samtidig skulle bestemme seg for å spille hodeskallescenen fra Shakespeares Hamlet, ville det ikke være nok hodeskaller til alle, da vi er flere nålevende enn som noensinne har levd. Felles for alle sammen er at de har måttet forholde seg til døden. I Den Norske Operas konsertante fremføring av Suor Angelica i høst, får vi se skjebnene til noen av disse hodeskallene som har levd før oss. Dette er en fortelling om lidelse, tap og en drøm om forsoning.

Giacomo Puccini hadde opprinnelig planlagt å skrive tre en-akters operaer over Dante Alighieris tredelte Divina Commedia, men til slutt ble bare den siste, Gianni Schicci, basert på Dantes episke dikt. Resultatet ble i stedet operasyklusen Il trittico (triptykon) hvor Il tabarro er den første, og Suor Angelica er den andre operaen. Alle tre operaene hadde premiere på The Metropolitan Opera i New York i desember 1918 og handler om døden på forskjellige måter. Puccinis ønske var at de aldri skulle fremføres hver for seg, slik det oftest gjøres nå.

For noen som er nysgjerrig på opera, er Suor Angelica, som forøvrig bare har kvinner på rollelisten, ikke dum å starte med. Den varer i én time og musikken er vakker og lett å like. Andrew Lloyd-Webber har nok hørt mye på denne før han skrev Phantom of the Opera, for man kan ane lignende melodilinjer og harmonier. Puccini ønsket å forføre publikum fra første tone. Hans musikalske temaer som slår ut i blomst på slutten, er tidligere brukt som akkompagnement, noe som gir gjenkjennelse og en opplevelse av helhet. Lignende frempek brukes også tekstlig.