Menneskerettigheter fremfor stabilitet!

Vestens regjeringer liker å snakke om menneskerettigheter i land utenfor Vesten – i alle fall i teorien. Men i praksis viser det seg at stabilitet er en verdi som går foran menneskerettigheter. De som tjener mest på det, er internasjonale industrigiganter med våpenindustrien i spissen. Selv fredelige stater som Norge og Sverige tjener på denne formen for diplomati med status quo for øye.

I det internasjonale samfunnet er stabilitet på kort sikt en verdi i seg selv. Selv når stabilitet står i veien for menneskerettigheter og frihet, fordi regimeendringer og revolusjoner kan bringe med seg kaotiske tilstander. Dette synet på stabilitetens fortreffelighet fører med seg en legitimering av diktaturer og autoritære regimer og gir rom for overgrep og maktmisbruk.

Men autoritære regimer er ikke bare stabile. I sin jakt på stabilitet overser det internasjonale samfunnet den åpenbare ironien som ligger i det å støtte opp under autoritære regimer for å oppnå sikkerhet. For disse regimene opererer under tyranniske prinsipper og begår grusomme overgrep mot sin egen befolkning, noe som i tilslutt fører til opprør, revolusjon og ustabilitet.

Slik vi ser det i dagens Iran, Libanon og Irak.

Høstens protestbølge i Midtøsten har vist oss at vi er nødt til å redefinere hva stabilitet egentlig betyr. I stedet for å pleie interessene til regimene som truer menneskerettighetene og slår ned grasrotbevegelsene må vi støtte opp om menneskerettighetsforkjemperne og sivilsamfunnet.

Det internasjonale samfunnet må anerkjenne at ekte stabilitet kun kan oppnås gjennom å støtte sivilsamfunn og ikke-voldelig lederskap. Men i dag ser vi vestlige politikere som tenker kortsiktig, mens de driver sine hjemlige valgkamper og selger et budskap om fred og diplomati. Å støtte sivilsamfunnet og frihetsforkjemperne anses som farlig, ettersom det kan få uante konsekvenser. Derfor velger det internasjonale samfunnet å se mellom fingrene på brudd på menneskerettighetene under dekke av diplomati.

De som særlig opplever manglende menneskerettigheter – bokstavelig talt på kroppen – er kvinner. Det illustrerer også et av hovedproblemene i dagens tilnærming til internasjonal stabilitet; kvinner er sjeldent inkludert som en part i fredsprosessen. Krigen foregår mellom menn, og det gjør også freden. Når kvinner blir tatt med til forhandlingsbordet, er det for å gi innspill til såkalt kvinne-spørsmål, og ikke som en del av den politiske prosessen. Dette kan ha sammenheng med måten kvinnespørsmål har blitt skilt fra spørsmål om sikkerhet, økonomi, etc. i internasjonal politikk. Men kvinnerettigheter er også menneskerettigheter.

Det er her Oslo Women’s Rights initiative (OWRI) ønsker å bidra til en endring.

Når vi samler kvinnerettighetsaktivister fra hele verden til vår tredje konferanse denne uken, vil vi løfte frem noen av de viktigste stemmene i sivilsamfunnet i Midtøsten-regionen i dag. I år er det 20 år siden FNs sikkerhetsresolusjon 1325 som understreker kvinners betydning i spørsmål om fred og sikkerhet. Og er det noe vi kan lære fra 2019, året som ble preget av globale protester, så er det at kvinner må spille en enda viktigere rolle i fredsarbeid i årene som kommer. Nettopp derfor er det avgjørende at det internasjonale samfunnet er villig til å støtte sivilsamfunn generelt og kvinnelige aktivister spesielt.

Det er av den grunn OWRI er opptatt av å løfte frem fremtredende kvinnelige stemmer. I arrangementet The Time is Now på Nobels Fredssenter er våre tre hovedtalere Masih Alinejad, Rasha Al Aqeedi og Luna Safwan; kvinner med bakgrunn fra Iran, Irak og Libanon – land som har opplevd sterke opprørsbølger denne vinteren. Kvinner har stått i bresjen for mange av bevegelsene. Men de kvinnene som hever stemmer gjør det ikke bare på vegne av andre kvinner for å snakke om kvinners rettigheter. De snakker på vegne av sitt folk, med et ønske om frihet og varig fred og stabilitet for alle.

Vi håper Norge og det internasjonale samfunn vil støtte oss i den kampen!