Nancy Sinatras minneverdige støvler

Det er lett å forstå hvorfor Nancy Sinatras store hit fra 1966, These Boots Are Made for Walkin’, gjenoppstår i nye versjoner og sammenhenger. Temaet blir ikke foreldet. Rytmen står slående godt til teksten, som forteller om en ekskjæreste det ikke er håp for. Refrenget gjør det klart hva han har i vente.

These boots are made for walkin’

and that’s just what they’ll do

One of these days these boots are gonna walk all over you

Den opprinnelige videoen viser 60-tallets feminine dristighet, det «lårkorte» skjørtet, mer raffinert enn mange av de pompøse kostymene som dukker opp i dagens popverden. Det er hippie-tid, make love not war. Men her er kjærligheten ikke engang et sårt minne. Her handler det om hevntrang, riktignok artikulert av en søt og sexy flørtende Nancy Sinatra. En gruppe dansedamer bidrar med gymnastikk som kanskje ikke virket komisk i 1966. Kan budskapet tas alvorlig? Når en truende tekst fremføres så snilt, er det godt mulig at adressaten – som utvilsomt er en mann – ikke forstår alvoret.

Men det er nok naivt å se snillhet i denne scenen. De innbydende positurene må vel forstås som en påminnelse om hva mannen nå går glipp av. Det er flere grunner til at han ikke skal få delta i dansen, men i stedet få en omgang med støvlene:

You've been a’messin’ where you shouldn't have been a’messin’

You keep lyin’ when you oughta be truthin’

 And you keep losin’ when you oughta not bet

You keep playin' where you shouldn't be playin'

And you keep thinkin' that you'll never get burnt (ha!)

Kanskje vil den tiltalte forstå hva anklagene konkret handler om. Kanskje ikke. Mange kilder til usikkerhet består, for kvinner kan bli såret av grunner menn ikke fatter. Ikke rent få menn – jeg har ingen statistikk – kan fortelle om plutselige og uforståelige raseriutbrudd fra kvinnelig hold. Kanskje er utbruddene forståelige når man har tenkt seg om. Da kan en mann innse at han må legge om stilen, og det kan ende med forsoning. Det er en mulighet som ikke er aktuell her, men man kan lett la seg sjarmere og håpe på en myk landing. Støvlene får siste ord. Tvetydighet består.

Utvilsomt kan også kvinner lyve og skape et rot ved å blande seg opp i saker og ting. Man kan forestille seg en mann fremføre anklagene iført støvler og sexy dansende, noe som lett blir en flau parodi. En gay-variant har langt bedre muligheter, det vil være underlig om den ikke for lengst er produsert på en scene i San Francisco. Tvetydighet er noe homo-estetikken kan briljere med. Entydig aggresjon kan bli totalt mislykket, som når Jessica Simpson omtolker det hele til en slåsskamp og gjør seg stadig vemmeligere.

I Stanley Kubricks Vietnam-film Full Metal Jacket (1987) finnes en scene der en ungjente massakrerer amerikanske soldater før hun selv blir meid ned. Nå kan man lytte til Nancy Sinatra i denne sekvensen, men These Boots ble visstnok lagt inn først i fjor. Dermed er støvlenes aggressivitet ført frem til sin ekstreme mulighet. Vietnam-krigen pågikk i 1966, men i historien om støvlene fremstår året som den nyfødtes uskyld. Også i andre filmer har Sinatras hit blitt brukt, det skal visstnok være 16 til nå. Videoene og filmene bidrar med moderne kulturhistorie, en demonstrasjon av tiltagende kvinnelig hardhet. Ella Fitzgeralds jazz-versjon er et fantastisk unntak. Fitzgerald sper på med noen kraftige skjellsord, men hennes vitalitet flommer over og suger opp hevnbehovet.

I disse tider

Kan støvlene komme til nytte for Kamala Harris? Alt som i teksten innvendes mot den ufordragelige mannen, kan innvendes mot Trump. Han er tilbake i gammel stil, ikke mildere og mer forsonlig etter nær-døden opplevelsen. Nylig erklærte han at demokratene bare kan vinne ved å forfalske valget, slik de gjorde i 2020. «But we are gonna get them!» Seier for Harris blir allerede nå erklært ugyldig. Man skal være forberedt på at raseriet fra 6. januar igjen blir påkrevd. Trump er ute av stand til å uttrykke sitt hevnbehov med litt sjarm, han har ikke lært noe av Nancy Sinatra.

Trump har derimot sørget for at sinne kan gjelde som tegn på greatness, for tydeligvis trengs vedvarende sinne for å gjenerobre nettopp den tapte greatness. Også Harris har uttrykt vrede, sterkest over avgjørelser i høyesterett. Valgkampen kan bli en tevling om hvem som mest effektivt identifiserer og kanaliserer mistenksomhet, vrede og hat.

Amerikansk politikk er langt mer tradisjonell enn vi er blitt vant til i Norden, hvor fred og fordragelighet har vært normalen lenge. Vi forventer at politikere uttrykker sin uenighet på vennskapelig vis. Dermed blir det vanskelig å forstå resten av verden. Tradisjonelt og ennå i mange land står den politiske striden mellom parter som hater hverandre.

Nylig lød det rytmiske refrenget til støvler med Beyonces føtter inni, dette i en video som presenterer USAs OL-team i Paris. Der fremheves en greatness som landet har all grunn til å være stolt av og som burde appellerer til MAGA-folket også. Det skal godt gjøres å se en woke-orgie i denne åpningsseremonien.

Kultur som korrigerer politikk

Noen minoriteter er blitt brutalt undertrykt og blir det ennå. Også kvinner – halve menneskeheten – er blitt omtalt som en slik minoritet. Det er ikke innlysende, men i mange år hersket kompensasjonens politikk, slik at kvinnelighet ble fremhevet som en slags kvalifikasjon. Den ideen har etter hvert utspilt sin rolle. Nylig inntok enda en kvinne en toppstilling i finanssektoren. Ved den anledning ville hun understreke at hun ser seg selv som kvinne og banksjef, ikke som kvinnelig banksjef. Det er en fornuftig holdning i tråd med den klassiske likestillingsfeminismen, som tross alle kvotebestemmelser må stå for prinsippet om at kjønn skal være irrelevant på arbeidsmarkedet.

Prinsippet blir støttet også av teknologi, som typisk gjør muskelkraft mindre viktig. Det tilsier at et høyteknologisk militærvesen blir unisex. Vi er fortrolig med at kvinner er soldater, men de kjemper ikke i en kvinnelig krig. Banksjefen tar ikke sikte på å skape en kvinnelig banksektor, like lite som dagens sjef i Norges Bank fører en kvinnelig pengepolitikk. Likestilling tilsier en kjønnsnøytral offentlig sfære.

Men Nancy Sinatra (eller Taylor Swift) ville neppe ha sagt som banksjefen: kvinne og popidol, ikke kvinnelig popidol. Kvinnelighet er ikke å forstå som en kvalifikasjon, men på arbeidsmarkedet for popidoler kan kjønn vanskelig bli irrelevant. Popkulturen byr på korrektiver til kjønnsnøytralitet.

Fantasy-sjangerens krigerske kvinner uttrykker kvinnelighet enten de kjemper med sverd eller mystiske energier. Når kvinner overtar roller som tidligere var besatt av menn – for eksempel supersmarte kjeltringer i Ocean’s Eight (2018) – er de like glamorøst kvinnelige som i en komedie på 50-tallet. Poenget er kanskje å understreke at kvinner ikke blir mannlige ved å innta gamle mannsbastioner. I så fall kunne det likevel kalles et nytt kjønnspolitisk bidrag.

These Boots er ikke et nytt kjønnspolitisk bidrag. Det handler om hevn, som aldri tilhørte noen mannsbastion. Kvinner har mye å hevne under patriarkatet, så logisk nok opptrer de hyppig i dramaer, ikke minst i oldtidens greske. Medea, i Euripides’ drama med samme navn, dreper sine barn for å hevne seg på faren, som har sviktet henne. Nancy Sinatras støvler fortoner seg humane.

Steinmeiers bekymring

Forbundskansler Frank-Walter Steinmeier har påpekt at det er blitt mulig å si det som før ikke kunne sies. Det ble sagt med henblikk på høyreekstremisme, som han naturligvis fordømmer. Men sansen for å si det som ikke kan sies, gjøre det som ikke skal gjøres, er velkjent i kunsthistorien og blir nærmest et motto i modernitetens estetikk. Det gjelder å være nyskapende, overskridende, avantgarde. Da kan man ikke være underlagt etablerte moralske og politiske normer.

Steinmeier går neppe inn for et klart skille mellom kunst og politikk, som åpenbart er fåfengt. Det er heller tale om å oppfordre til politisk årvåkenhet, men usagt hvilken rolle staten bør spille. Tyskland har etter 1945 drevet det langt på forbudslinjen. Sinatras støvler spaserer rett inn i problematikken, for de står for styrkens estetikk. Når det skal trampes på håpløse menn, kan det i neste omgang bli tale om å mobbe andre tapere, og deretter ... Disse overgangene kan ikke reguleres av noen slags kulturpolitikk. Langt mørkere kunstverk enn These Boots har overbevisende kvaliteter. Forsøk på å beskytte barn mot porno i sosiale medier fører til latterlig sensur av all nakenhet. Steinmeiers bekymring er uansett berettiget.

Ennå hylles «det grenseoverskridende». Det er som om aktuelle grenser ennå er gitt ved borgerskapets moral fra før første verdenskrig, da mangt og meget skulle forties. Altså må det være frigjørende ikke å tie? Man må visst lytte til en indisk guru for å høre noe annet, noe som tar Steinmeier på alvor: «Keep your poison to yourself!» Slikt blir aldri sagt her i landet. Det virker ikke terapeutisk. I stedet setter man inn politi og domstoler å slå ned på hatefulle ytringer.

I bakhodet

Årene går og det blir etter hvert mye å erindre. Ofte er det egne svakheter, egne dumheter, unnfallenhet, svik og andre fortvilte feil som trenger seg på. Hvorfor skal gledelige minner stå i skyggen? Det er dunkelt. Heldigvis finnes også en dagklar verden med mye annet å engasjere seg i. Helsa er god, humøret brukbart. Det går jo bra.

Er det mulig? Må ikke gjengjeldelse komme? Nancy Sinatra nynner i mitt bakhode.

One of these days these boots are gonna walk all over you.