Mot en katastrofe for de britiske konservative?

Torsdag denne uken går britene til stemmelokalene for å velge ny regjering, i et valg som trolig ender med en overveldende majoritet til Labour. Partiet har siden i fjor ligget over tyve prosent foran De konservative (Tories) på meningsmålingene. En dårlig valgkamp preget av skandaler og negative medieoppslag har gjort vondt verre for De konservative, og etter at Brexit-veteran og tidligere Europaparlamentsmedlem, Nigel Farage, kastet seg inn i valgkampen som leder av protestpartiet Reform, spør mange seg nå om vi ser starten på en ny æra i britisk politikk. 

I fjor var Westminster-boblen opptatt av å debattere hvorvidt dette valget ville bli et 1992- eller 1997-scenario for De konservative. Partiet gikk noe tilbake i 92, men beholdt makten og nøklene til 10 Downing Street. I 1997 gikk Tories fra 343 seter til 165, og Tony Blair tok over regjeringsmakten i det som beskrives som et brakvalg for Labour. 

Arvtageren Sir Keir Starmer kan nå gjøre et enda bedre valg enn Blair. Det til tross for at jeg daglig hører briter, uansett parti, omtale ham som kjedelig, vinglete og lite inspirerende. 

Spørsmålet er ikke lenger hvorvidt det kommende valget blir som 1992 eller 1997 for De konservative, men hvorvidt partiet overlever valget overhode. Meningsmålingene spriker veldig, men de fleste MRP-målingene har Tories på mellom 60-160 seter. Det kan med andre ord bli partiets verste valg noensinne, og det fra å ha fått 365 seter og en majoritet på 80 seter under Boris Johnson i 2019. 

Hvordan havnet de her?

Brede menigheter, bred splittelse

Først av alt bør det nevnes at Tories har hatt makten siden 2010, og enkelte vil nok hevde det er sunt i et demokrati å veksle mellom hvem som styrer fra tid til annen. En skulle kanskje tro at 14 år med ett og samme parti i regjering ville føre til nærmest kjedelig politisk stabilitet, men velgere i denne runden skylder tvert i mot på kaos og intern splittelse i partiet som et av hovedpunktene for hvorfor de forlater Tories. 

I det britiske «First-Past-The-Post»-valgsystemet hvor en i de fleste moderne valg har endt opp med det som i realiteten blir et valg mellom Labour og Tories, blir de store partiene også brede menigheter som tiltrekker seg kandidater på tvers av det politiske spektret. 

Er det noe de siste årene har vist, så er det hvor vanskelig det er å holde brede menigheter samlet.

I 2015 var De konservative så delt om EU-spørsmålet at daværende statsminister David Cameron valgte å annonsere en folkeavstemning for å roe gemyttene i egne rekker. Resultatet splittet de politiske partiene og landet enda mer. I opptakten til dette valget er det særlig skattepolitikk, migrasjon og sosialpolitikk som har delt høyre- og venstrefløyen i partiet, og på klassisk Tory-vis har den interne politiske debatten foregått i det offentlige rom. 

Et spørsmål om kompetanse

Intrigenivået i britisk politikk er høyt og fokuset er naturligvis større på partiet som har makten. En av de store skandalene fra de siste årene er «Partygate» hvor Tories som jobbet overtid på Statsministerens kontor for å håndtere pandemien ble tatt i å ha brutt egne smittevernsregler ved å feste etter jobb i Downing Street. 

Partygate ble begynnelsen på slutten for Johnson som ble kastet av eget parti, og høyresidens Liz Truss ble valgt som ny leder. Truss varte knappe 49 dager i jobben, mye grunnet et kontroversielt budsjett hun introduserte for å stimulere økonomisk vekst, men som i stedet skapte furore i markedene. Johnson vurderte et comeback, men trakk seg i siste liten, og Rishi Sunak ble valgt som ny statsminister av konservative parlamentarikere.

Felles for både Truss og Sunak er at det britiske folket ikke gav dem et demokratisk mandat. I tilfellet Sunak fikk heller ikke partimedlemmene si sin mening før han inntok jobben, noe som har skapt stor bitterhet. 

De mange interne utskiftningene av leder og statsminister har gitt velgerne et inntrykk av Tories som udemokratiske og inkompetente. En rekke skandaler hvor konservative parlamentarikere er beskyldt for å begå seksuelle overtramp, eller bryte regler om gambling, narkotika, lobbying og fusking med reiseregninger, har ikke hjulpet. 

London og Sørøst mot resten

Storbritannia er også et delt land. Utenom det åpenbare punktet at landet består av fire ulike nasjoner, alle med sin egen identitet og ulike utfordringer, finnes det også store skillelinjer internt i nasjonene også. Der det britiske klassesystemet i et historisk perspektiv ofte er pekt på som årsaken til ulikhetene, vies det i dag økende oppmerksomhet til geografiske forskjeller. For eksempel tiltrekker London og Sørøst-England seg betraktelig mer statlig og direkte utenlandsk investering, og har høyere økonomisk vekst enn øvrige engelske regioner. Det snakkes om et skille på tvers av England, med lavere resultater og livskvalitet i nord enn i sør. Det vises på statistikken over skoleresultater, forventet levealder, offentlig investering, tilgang på helse- og omsorgstjenester og så videre. 

For ti år siden initierte daværende finansminister George Osborne et prosjekt med hensikt å løfte infrastruktur, investering og dermed livskvalitet i nord av England. Siden da har Tories forsøkt å adressere de geografiske ulikhetene gjennom offentlige bevilgninger, satsing på infrastruktur og å flytte makt og arbeidsplasser til distriktene. Prosjekter for å utjevne sosiale ulikheter tar tid, og mange av investeringene har ikke vært strategiske nok. 

Et åpenbart eksempel er HS2, en høyhastighetslinje som opprinnelig skulle gå fra London til Leeds og Manchester. Prosjektet endte opp med å gå astronomisk over budsjett, og den nordlige delen av prosjektet ble til slutt kansellert av Sunak. Tories i Nord-England argumenterer for at pengene i stedet burde vært brukt der de virkelig trengs, nemlig på å oppgradere infrastruktur mellom Hull og Liverpool/Nord-Wales og det økonomiske beltet fra nordøst til nordvest. 

De geografiske forskjellene markerer seg også blant velgerbasen til De konservative. Der Johnson er kryptonitt for mange velgere i London og Sørøst, er savnet etter ham stort blant konservative velgere i Midlands og Nord. 

Innvandring en økende politisk skillelinje

Innvandring til Storbritannia har skutt i været siden landet forlot EU og nye regler for innvandring trådte i kraft. Office for National Statistics har regnet med at Storbritannia tok inn netto 685 000 mennesker i 2023, ned fra netto 764 000 i 2022. Det tilsvarer en befolkningsvekst tilsvarende hele Vestlandet og Oslo på to år. I et land hvor offentlige tjenester sliter med å levere etter behov, har tallene skapt så stor misnøye blant mange velgere at selv Labour har sett seg nødt til å tilpasse sin retorikk. 

Samtidig som innvandring har skutt i været, økte ventelistene for rutinetimer ved sykehus til rekordstore 7,8 millioner mennesker i september i fjor. Antall pasienter som måtte vente i 4 timer eller mer for tilsyn ved legevakten har også økt kraftig, barns tannhelse er blitt dårligere, den økonomiske veksten er altfor lav, og boligprisene er blitt så høye at det er vanskelig for førstegangskjøpere å komme seg på boligmarkedet. Årsakene er mange og sammensatte, og flere av problemene er langsiktige utfordringer landet har stått overfor. Det være sagt, i et valgperspektiv hjelper det ikke Tories at utviklingen de siste 14 årene har skjedd på deres vakt. 

Som et resultat har innvandringsdebatten blitt symptomatisk på frustrasjonen folk føler over å leve i et land hvor statlige tjenester i stor grad oppleves som sviktende.

De store partiene sliter med å finne en løsning som appellerer til velgerne. Der Tories vil se på å forlate Den europeiske menneskerettskonvensjon og sende grunnløse asylsøkere til Rwanda som del av løsningen i innvandringsdebatten, har Labour få svar å komme med.Her har det relativt nylig stiftede partiet Reform gjort innslag i valgbasen til begge partier ved å blant annet foreslå frys i ikke-essensiell innvandring, forby studenter å ta med familie, sette opp kostnaden for arbeidsgivere som ansetter fremmede statsborgere foran briter, returnere de som ankommer Storbritannia ulovlig via båt til Frankrike, og økt bruk av tvangsreturneringer. Som Tories har erfart ved makten, er dette lettere sagt enn gjort, men i en valgkamp spiller det liten rolle for mange velgere. 

Både Keir Starmer og Rishi Sunak oppleves mer som ledelsesrådgivere enn politikere. Kontrasten mellom dem begge blir stor med Nigel Farage – en politiker med høy navnegjenkjenning og popularitet blant sin base. Han har stilt for parlamentet sju ganger tidligere uten hell, men meningsmålingene indikerer at han kan velges i denne runden.

Ettersom det er antatt at Reform i størst grad henter velgere fra høyresiden, kan partiets økende popularitet varsle fare for Tories.

Meningsmålingene spriker

Britisk politikk er vanskelig å forutse og meningsmålingene som prøver å si noe om hvor mange seter hvert parti vil få, spriker veldig. First Past The Post-systemet innebærer at det er kandidaten med flest stemmer i en valgkrets som vinner setet i Parliamentet, uavhengig av partiets generelle oppslutning. Det gjør at en kan få uforutsigbare resultater hvor partier som får relativt høy oppslutning nasjonalt kun får et par seter i parlamentet. Et par målinger har hatt Reform og Liberaldemokratene høyere enn Tories, som vil være historisk, men mange mener disse målingene ikke holder vann. 

Det man vet er at det blir et dårlig valg for De konservative. Hvor dårlig det blir, er det ingen som helt vet. I fjor mente den amerikanske meningsmåleren Frank Luntz, som har lang fartstid i Tory-sirkler, at alle konservative med majoriteter på under 15 000 stemmer var i trøbbel. Nå mener han faretallet er økt til svimlende 20 000 stemmer. 

Men nettopp fordi det britiske valgsystemet vektlegger hyperlokal politikk i mye større grad enn proporsjonal representasjon gjør, kan personer som er misfornøyd med et spesifikt parti, fremdeles like sin lokale representant eller kandidat nok til å stemme på dem. For partiet som har vært størst i alle valg siden 2010, kan det være en fordel i enkelte valgkretser. Det vil ikke være nok til å redde De konservative fra et dårlig valg, men kanskje nok til å unngå katastrofe.

Starmer har også slitt med å vekke entusiasmen til venstrefløyen i eget parti, samt usikre velgere. Resultatet kan bli et valg hvor partiet får en stor majoritet uten å ha mye fremgang fra forrige valg. De to store, ubesvarte spørsmålene er hvor mange velgere Reform og de andre partiene spiser fra Tories og Labour, og hvor stor valgdeltagelsen blir.

Storbritannia er ikke som andre europeiske land av samme størrelse. Revolusjonene som preget det politiske bildet i Europa fra 1700-tallet, kom aldri til Storbritannia. I en tid der høyreekstreme partier er i kraftig fremvekst på store deler av kontinentet, er det eneste partiet med sjanse til å danne regjering i Storbritannia, et enda mer moderat parti enn de som nå styrer.

Den samme misnøyen som brer seg for øvrig i Europa om dagen, brer seg også i Storbritannia. Reform er et uttrykk for dette. Inntil Farage kastet seg inn i debatten i tidlig juni lå partiet i snitt på tolv prosent, men med null seter. Støtten har nå økt til et snitt på sytten prosent, og mellom 5 til 18 seter i parlamentet. Dette tallet kan vise seg å være for lavt på torsdag. Farage har dratt store folkemengder på arrangementene Reform har organisert de siste ukene. 

Det være sagt, jeg kjenner velgere som stemmer Reform i ren protest i denne runden, men som er like satt på å være med på gjenoppbyggingen av Tories etter 5. juli. Det kan ikke utelukkes at protestpartiene vil slite med å holde velgermassen frem til neste valg. 

Resultatet

Det er vanskelig å si noe sikkert om hva utfallet vil være 4. juli, men det er nærliggende å anta at valgoppslutningen blir lav. Etter ukevis med dueller på TV og dørbank, har én av åtte velgere ennå ikke bestemt seg for hvem de skal stemme på. Majoriteten av disse er kvinner som stemte på De konservative i 2019 og for Brexit i 2016. 

Der britiske meningsmålinger er viden kjent for å bomme stort, har valgdagsmålingen som tv-kanalene tar opp i samarbeid på valgdagen, vist seg å gi et relativt nøyaktig bilde av hvordan valget vil utforme seg. Først på torsdag får vi svar på hvor de usikre velgerne har flyttet seg.

Det eneste som ser sikkert ut er at Labour vinner valget med stor majoritet. Det blir spennende å se i hvilke geografiske regioner tilbakegangen til Tories blir størst, hvor mange representanter øvrige partier som Liberaldemokratene, Reform og De Grønne får – og ikke minst hvor lenge Labour kan styre før de også får samme problem som De konservative har nå. 

Vi lever i turbulente tider, hvor de fleste vestlige land synes å ha en stat som er vokst ut av all proporsjon, samtidig som den leverer dårligere og dårligere tjenester. Etter pandemien og krigen i Ukraina er statsgjelden høy og sparebøssa tom. Et Labour som svarer med å sentralisere makt og ikke har et magisk pengetre kan fort finne at de blir mer upopulære enn Tories, og kanskje til og med på enda kortere tid. 

De som er mer bevandret i britisk partipolitikk enn meg forteller at vi har vært her før. At det er sjenerte konservative velgere der ute, mange usikre velgere som ikke bestemmer seg før den siste uken, og kanskje viktigst av alt, at partiet må brenne til grunn før det kan bygges opp igjen, slik som det har gjort før. 

Et protestvalg markerer derfor neppe slutten for Tories, men som vi så da John Major forlot regjeringslokalene i sin tid: prosessen med å bygge opp eget parti og finne veien tilbake til makten, kan fort ta godt over et tiår.

Eline Storeide er selvstendig næringsdrivende. Tidligere har hun jobbet som rådgiver for lederen av utenrikskomiteen i det britiske parlamentet, som stabssjef for tidligere partisjef, Sir Jake Berry, og som rådgiver for Northern Research Group – en gruppe konservative parlamentarikere fra Nord-England i det nå oppløste parlamentet.

Les også:

Pluss

– Keir Starmer blir en av de verste statsministrene vi noen gang har hatt

Han er uløselig tilknyttet venstresiden i britisk offentlighet, men vil stemme på Nigel Farage i det kommende valget. Brendan O’Neill håper på et sjokk i det som ligger an til å bli et kjedelig valg.