Norsk tillitskultur har skylda for at Olemic Thommessen fortsetter som stortingspresident

Valget av stortingspresident i helgen har fått meg til å lure på om det ikke bare er vanlige, overvektige sofagriser som kan få for mye av det gode. En overdose av godsaker kan også ramme en hel nasjon. Jeg tenker ikke her på overføringene fra Nordsjøen til verdens rikeste pensjonister og sykeste arbeidstakere, men på mer innfløkte, kulturelle forhold. Det at vi nordmenn har så høy tillit til hverandre, er et gedigent fortrinn, men gjør oss samtidig så ettergivende at det får noen uheldige konsekvenser.

For selv om jeg strengt tatt ikke vet så mye om Olemic Thommessen, virker det fra utsiden av Stortinget som ganske sikkert at han ikke er den best egnede der inne til å være nummer to i rangordningen etter Kongen. I forbindelse med presidentvalget har han blitt massivt kritisert i mediene, for eksempel i lederen i dagens VG.

Thommessen har blant annet hatt overoppsyn med rehabiliteringen av Stortinget, som vil koste om lag 700 millioner mer enn planlagt. Presidentskapet holdt informasjon tilbake for Stortinget i forbindelse med evalueringen av Stortingets kontrollorgan for etterretningstjenesten. Thommessen trakk inn både Erna Solberg og sin egen tittel som stortingspresident i et forsøk på å få kontroll over en familieformue på 200 millioner kroner i skatteparadiset Guernsey.