Å fjerne sanksjoner innebærer risiko for økt aksept for narkotika

Debatten om rusreformen må være forvirrende for det jevne publikum: Det er stor enighet om avkriminalisering – samtidig som avkriminalisering visstnok fremdeles er det store stridsspørsmålet.

Saken er at begrepet betyr vidt forskjellige ting for ulike grupper. Avkriminalisering er for noen å flytte brudd på forbudet mot bruk og innehav av narkotika fra strafferetten til sivilretten med mulighet for sivilrettslige sanksjoner, for eksempel overfor ikke-avhengige brukere. Andre sikter derimot til en modell der brudd på forbudet ikke utløser noen former for sanksjoner.

Stridens kjerne er at Rusreformutvalget har forkastet den portugisiske avkriminaliseringsmodellen som de i mandatet fikk i spesiell oppgave å studere. Der blir de som bryter forbudet mot bruk av narkotika innkalt til en nemnd som evaluerer personens tilstand. Rusavhengige vil bli tilbudt helsehjelp, mens ikke-avhengige ved gjentatte overtredelser vil kunne ilegges sivilrettslige sanksjoner som gebyrer eller samfunnstjeneste. «Straffelignende reaksjoner» som utvalget kaller det, eller reaksjoner med pønalt formål. Men altså ikke straff i juridisk forstand. Og altså: Avkriminalisering.

Ingen reelle konsekvenser

Men utvalget anbefaler heller en ordning der overtredere mot forbudet blir innkalt til et møte med en representant fra en kommunal rådgivningsenhet. Å unnlate å møte har ingen reelle konsekvenser. Politiet stilles også fritt om de skal pålegge møteplikt ved fortsatte overtredelser mot forbudet etter at en person har vært inne til et slikt møte: «Dersom det er tale om personer som nylig har vært pålagt oppmøteplikt, og som er kjent for tjenestene, vil det kunne være tilstrekkelig å nøye seg med å registrere overtredelsen, og eventuelt beslaglegge rusmiddelet.»

Skulle politiet likevel pålegge en gjentagende rekreasjonsbruker oppmøteplikt, foreslår utvalget at rådgivningsenheten gis myndighet til å overse politiets pålegg: «Utvalget foreslår derfor at den rådgivende enheten tillegges en skjønnsmessig adgang til å la være å innkalle, selv om personen i utgangspunktet er ilagt oppmøteplikt av politiet. [...] En slik suspendering av oppmøteplikten kan for eksempel inntre overfor personer som tidligere har vært ilagt oppmøteplikt»

Bakgrunnen for en slik sanksjonsløs reaksjonsmodell er ifølge utvalget at oppmøte for rådgivningsenheten utelukkende er ment å være et helsetilbud og ikke en sanksjon.

Praktisk effekt

I sine analyser av internasjonale erfaringer med avkriminalisering sidestiller utvalget de facto og de jure avkriminalisering. Naturlig nok. Det er hvordan en politikkendring virker i praksis som er interessant. Derfor går også kritikken mot utvalgets anbefaling ut på at den foreslåtte modellen av mange oppfattes som en de facto legalisering av narkotikabruk, og det var ikke det utvalget hadde i oppdrag å foreslå. Granavolden-erklæringen sier tvert imot eksplisitt at «Regjeringen vil ikke legalisere bruk og besittelse av narkotika.»

Utvalgets argument for å gå vekk fra straff er at «det ikke finnes noe klart empirisk belegg for at en straffetrussel har betydning for omfanget av bruk av narkotika i et samfunn». Og det er ikke særlig overraskende, de fleste land har gjort som Portugal og erstattet straff med sivilrettslige sanksjoner.

Bakgrunnen for å ta det kontroversielle steget videre til en sanksjonsløs modell er ifølge utvalget at «det kan være grunner til å tro at heller ikke administrative sanksjoner vil ha betydning for hvorvidt borgerne avstår fra bruk av narkotika».

Seks land med sanksjonsløse systemer

Disse grunnene er i så fall å finne i rapportens oppsummering på fire sider av narkotikapolitikken fra seks land som har erfaringer med sanksjonsløse systemer.

Det er imidlertid vanskelig å forstå hva utvalget mener å ha dokumentert som støtter deres konklusjon på disse fire sidene:

• I Østerrike er befatning med narkotika til eget bruk faktisk straffbart, men påtalemyndighetene har adgang til å unnlate straffeforfølging for befatning med narkotika til egen bruk. Virkningen på konsumet er ikke oppgitt.

• Det samme er tilfellet i Tyskland, der påtalemyndighetene også har en skjønnsmessig adgang til å unnlate straffeforfølging for befatning til egen bruk. Virkningen på konsumet av en eventuell endring er heller ikke her oppgitt, utover at prevalensen for cannabisbruk i dag ligger på det europeiske gjennomsnittet.

• Belgia opererer med en forenklet registrering av brudd på forbud mot bruk av cannabis, som riktignok formelt sett fremdeles kan gi bot. Ingen analyser av utvikling i konsum presenteres utover at bruken av cannabis blant 15-16-åringer (ESPAD-undersøkelsen) sank fra 2003 til 2015.

To av eksemplene har tvert imot gått vekk fra sanksjonsløse systemer:

• Danmark opererte med en de facto avkriminalisering med kun advarsel fram til 2004 da stigende konsum gjorde at bøter ble innført som sanksjon. I 2007 ble bøtene ytterligere forhøyet.

• Bydelen Lambeth i London gjennomførte en de facto avkriminalisering med kun advarsel fra 2001 til 2002. Prøveordningen ble avviklet på grunn av økning av narkotikarelaterte skader og lovbrudd (sannsynligvis pga. narkoturisme innen bygrensene).

Og endelig refereres en rettsak fra 2018 om cannabisforbud i Georgia uten at det er klart hva implikasjonene av dette skulle være for denne analysen.

Denne ytterst sparsommelige gjennomgangen er det altså som ligger til grunn for at utvalget forkaster en modell med sivilrettslige sanksjoner som for eksempel Portugal har valgt.

Logikken som nå anvendes i debatten høres jo tilforlatelig ut:

Ingen land som eliminerer alle sanksjoner for narkotikabruk, opplever økt bruk. Norge skal eliminere alle sanksjoner for narkotikabruk. Ergo kommer ikke Norge til å oppleve økt bruk.

Men vi vet altså ikke om det første premisset stemmer. Av de seks landene er det vel kun Tyskland og Østerrike som er relevante eksempler som kan tenkes å understøtte utvalgets forslag. Men det er vanskelig å sammenligne «adgangen» påtalemyndigheten har i disse landene til ikke å straffeforfølge med den kategoriske sanksjonsfriheten utvalget har foreslått. Utviklingen i bruk i disse landene er heller ikke analysert.

Tilgjengelighet

Hovedproblemet med logikken er imidlertid at det selvsagt ikke er noen grunn til å tro at lovgivningen er den eneste faktoren som påvirker vår adferd, og ikke engang den viktigste. Fra rusforskningen vet man at forbruket påvirkes av tilgjengeligheten. Og denne tilgjengeligheten kan inndeles i (minst) fire typer: fysisk, økonomisk, psykologisk og sosial.

Den sosiale tilgjengeligheten bestemmes av samfunnets normer. Sanksjonenes normdannende effekt er da også såvidt nevnt i utvalgets rapport, men blir ikke gjenstand for noen drøfting knyttet til internasjonale erfaringer.

Om en slik eliminering av alle sanksjoner hadde blitt gjennomført i Norge for noen tiår siden da denne sammensatte tilgjengeligheten var lav – produktene var vanskelige å få tak i, de var dyre, få hadde prøvd, den sosiale avvisningen var massiv, ingen snakket om de positive ruseffektene – så er det gjerne liten grunn til å tro at bruken nødvendigvis ville øke.

Men situasjonen er helt annerledes nå: Den fysiske tilgjengeligheten er høy, både som følge av stigende bruk, og også mulighet for å bestille varene hjem i postkassen på nettet. Den økonomiske tilgjengeligheten er høy, både siden vi er et av verdens rikeste land og på grunn av fallende priser. Den psykologiske tilgjengeligheten er en helt annen i dag da stoffene ikke lenger oppfattes som skummel «narkotika» men derimot «rusmidler som er mindre farlig enn alkohol og burde vært lovlige». Fremtredende politikere og andre innflytelsesrike samfunnsaktører presenterer et budskap om at forbudet er moralistisk, foreldet, skadelig og latterlig. Alt dette påvirker igjen den sosiale tilgjengeligheten: hvordan omgivelsene reagerer på bruk.

Hva kan fjerning av sanksjoner medføre?

Tvert imot er det fullt mulig at det å fjerne statens symbolske makt i form av sanksjoner fra vektskålen nettopp kan få større utslag i situasjoner der den totale tilgjengeligheten er høy, og der normene kommer under press. Kanskje er sanksjonene ankerfestet som hindrer en utglidning, kanskje kan det å fjerne dem i akkurat denne situasjonen bli en katalysator for økt bruk.

Vi vet ikke. Og vi bør ikke la formuleringer som at det neppe vil finne sted «en nevneverdig økning i narkotikabruk i befolkningen» basert på disse fire sidene være utslagsgivende for vår narkotikapolitikk. Vi vet for eksempel ikke om utviklingen her er lineær; en «ikke nevneverdig» økning kan være det som bringer oss forbi et «tipping point» der aksepten for narkotikabruk brer seg i befolkningen.

Problemet om så skulle skje, er at risikoen er dramatisk. Og risiko betyr ikke sannsynlighet; risiko er sannsynlighet multiplisert med konsekvens. Det burde mane til en forsiktig og konservativ tilnærming til reformer på nettopp dette feltet.

For dette er et område legevitenskapen ennå ikke behersker. Vi er langt fra en fullgod forståelse av de komplekse prosessene som settes i gang når rusmidlenes kunstig tilførte molekyler reagerer med hjernens signalreseptorer.

Det fremkommer tydelig nok av utvalgets rapport: Mens det brukes fire sider på å skildre erfaringene fra de landene som skal ha fjernet alle sanksjoner mot narkotikabruk, brukes hele 22 sider bare på å gi en overordnet beskrivelse av helsetilbudet til personer med rusproblematikk i Norge.

Men denne massive helseinnsatsen klarte som vi vet ikke å forhindre 286 narkotikautløste dødsfall i 2018. Det finnes ingen enkel løsning for å redusere dette tallet, og som Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon har presisert i sin rapport om Portugal-modellen, er heller ikke avkriminalisering det.

I påvente av et mulig vitenskapelig gjennombrudd i vår forståelse av rusmidlenes effekt på den menneskelige hjerne, er det avgjørende å holde problembruk og avhengighet så lavt som mulig. Da må vi forhindre en utvikling der aksepten for narkotika øker, og bruken med den.