Oljesmurt statsliberalisme

Idéfelleskapet flere av dagens regjeringspartier er tuftet på, er ideen om desentralisering av makt. Det dreier seg om å overføre makt fra det offentlige til hver enkelt borger. Borgerlige politikere har tradisjonelt sett på høyre-venstre-aksen som en maktbalanse, med mål om å flytte ressurser og ansvar til enkeltpersoner, familier og mindre felleskap. Etter seks år med borgerlig regjering er det lite som tyder på at det har skjedd. Når liberaliseringsfanen veives av regjeringen, handler det sjelden om dereguleringer, markedsliberaliseringer eller at mer ansvar skal bæres på andres skuldre enn det offentlige. Det handler om valgfrihet innenfor velferdstilbudet – finansiert over offentlige budsjetter.

Minerva omtalte før jul en SSB-rapport som viser at norske husholdninger har hatt negativ inntektsutvikling siden Erna Solberg ble statsminister. Når skatten er trukket fra, har den gjennomsnittlige nordmann mindre igjen å rutte med hver måned enn i 2013. Samtidig har oppblåsing av offentlige budsjetter fortsatt, og det vedtas årlig politiske prosjekter som vil binde opp statens handlingsrom i årene som kommer.

Fraværet av liberalisme på norsk høyreside har selvsagt en sammenheng med innfasing av oljeinntekt. Oljepengene har gjort at norske politikere ikke har behøvd å prioritere. Venstresiden slipper å øke skattene, høyresiden slipper å kutte offentlig forbruk. Istedenfor at høyresiden går til valg på liberale reformer – som faktisk begrenser den politiske makten – går man til valg på en slags statsliberalisme. Målet er ikke å redusere det offentliges ansvar over folks liv, men å øke valgmulighetene innenfor den offentlige velferden.