Inkarnasjonen av det amerikanske etos

Da Barack Obama i april 2016 (i Hannover) talte om det europeiske prosjektet, oppsummerte han lakonisk: «Perhaps you need an outsider, somebody who is not European, to remind you of the magnitude of what you have achieved.» I etterkant av Madeleine Albrights død er det fristende å parafrasere Obama. Kanskje det måtte en europeer til for å illustrere USAs kraftfulle tiltrekning for resten av verden. Skjønt den sammenligningen treffer ikke helt. USA er et land som er skapt av innvandring. Som George W. Bush bemerket, vil hver nye innvandrer bare bidra til at Amerika blir mer amerikansk. Få, om noen, oppsummerer det amerikanske etos bedre enn Madeleine Albright.

Født Marie Jana Korbelova, i Praha 1937, fikk hun raskt et skjebnemøte med historien. Bare noen dager etter nazistenes invasjon i 1939, måtte hun, bare to år gammel, på flukt. Etter opphold i London under krigen vendte familien tilbake til Tsjekkoslovakia, hvor faren, Josef Korbel, tjenestegjorde som ambassadør i Beograd. I etterkant av det kommunistiske kuppet i 1948, var familien nok en gang truet. Korbels lojalitet til demokratiet gjorde ham til fiende av kommunistene, hvoretter familien fikk asyl i USA. Madeleine Albright ble oppdratt katolsk, men konverterte senere til den episkopale kirke. Det var først sent i livet Madeleine oppdaget sin jødiske arv – og det faktum at mange familiemedlemmer ble drept i Holocaust. Allerede som 12-åring hadde hun opplevd mer enn de fleste gjør i løpet av et helt liv, og erfaringene med det totalitære skulle prege henne for resten av livet.

Det var knapt overraskende at unge Madeleine skulle forfølge en akademisk karriere. Faren Josef Korbel ble en ledende professor ved Denver University, og hun fulgte i hans fotspor. Hennes akademiske meritter inkluderer Wellesey College (samme college som Hillary Clinton gikk på) i 1959, deretter master og ph.d. på Columbia University, og senere professor ved Georgetown University. Politisk ble Madeleine Albright formet av perioden der hun arbeidet med senator Ed Muskie. Første involvering var i presidentkampanjen til Muskie i 1972, senere ble hun politisk rådgiver. Hun jobbet også for Carter-administrasjonen, og var videre involvert som rådgiver for demokratene i kampanjene til Mondale (særlig viktig var hun for Geraldine Ferraro, den første kvinnelige visepresidentkandidaten for demokratene i 1984) og Dukakis (1988).

Det var først under Bill Clinton at hun entret den nasjonale scene. Først som FN-ambassadør 1993–1997, deretter som USAs første kvinnelige utenriksminister 1997–2001.

Veldig mange har trukket frem hennes rolle som den første kvinnelige utenriksminister, og at det åpnet veien for kvinner i politikken. Det var uten tvil viktig, men enda viktigere var hennes bakgrunn og erfaringen med de verste ideologiene i moderne tid – nazisme og kommunisme. Forsvaret av det liberale demokratiet ble hennes politiske misjon. Og som utenriksminister for den sterkeste staten og største militærmakten i menneskets historie – følte hun sterkt ansvar for å bruke den makten i frihetens tjeneste. Og derigjennom videreføre, eller sågar utvide, det amerikanske credo om at fysisk makt må være underlagt moralsk rett.

For Madeleine Albright var USA utvilsomt eksepsjonelt. Og hun trodde på amerikansk eksepsjonalisme – hun hadde jo selv opplevd den amerikanske drømmen. For mange europeere fremstår den amerikanske patriotismen som brautende og lett overfladisk. Ikke for Madeleine Albright. Hun var virkelig «proud to be an American».

I ordets rette forstand.

Det gjenspeilet hennes politikk i tidligere Jugoslavia. Albright understreket at diplomati uten militært press ville være lite effektivt. Det var slik hun møtte Slobodan Milosevic og Serbia under Kosovokrigen (1999). Hun fulgte opp konflikten med å støtte og finansiere den serbiske demokratiske opposisjonen, som til slutt lyktes med å kaste Milosevic sitt autoritære styre (2000).

Albrights patriotisme og selvtillit på vegne av det liberale demokratiet har gitt henne mange kritikere. Hennes manglende tålmodighet med diktatorer gjør at hun oppfattes som aggressiv. Eller – stryk «oppfattes» – hun var aggressiv på vegne av det liberale demokratiet. Det var dem som mente at Albright aldri kunne finne en krig der hun ikke ville at amerikanske styrker skulle brukes. Albright selv gjorde sitt for å styrke sitt image som aggressiv. Blant annet da hun klaget til Colin Powell: «What’s the use of having this superb military you’re always talking about if we can’t use it?»

Albright høstet massiv kritikk da hun i et intervju med 60 Minutes mente at sanksjonene mot Irak – som ifølge rapporter medførte 500 000 døde irakiske barn – var verdt prisen. Kritikken var høyst forståelig. Madeleine Albright selv hevder at hun må «ha vært gal» i gjerningsøyeblikket. Som hun skriver i memoarene: «Jeg burde ha besvart spørsmålet ved å omformulere det og påpekt de grunnleggende feilene ved premissene det var bygget på. Saddam Hussein kunne ha hindret ethvert barn i å lide, ved simpelthen å oppfylle sine forpliktelser. Svaret mitt var en forferdelig tabbe, det var forhastet, klønete og galt. Ingenting betyr mer enn uskyldige menneskers liv. Jeg var gått i en felle og sagt noe jeg simpelthen ikke mente.»

Interessant nok brukes denne uttalelsen fremdeles mot henne. Et raskt sveip på Twitter illustrerer et sterkt hat mot Albright, og sågar beskyldninger om krigsforbrytelser, hvor passusen om irakiske barn deles heftig. Da selvsagt uten å opplyse om at hun har beklaget og forklart uttalelsen. I så måte er det nok mest Albrights aggressive patriotisme som er den virkelige tornen i øyet.

Albright selv trekker frem Rwanda (1994) som sin største unnlatelsessynd. Med tanke på bakgrunnen, er det ikke overraskende at manglende amerikansk engasjement i Rwanda kommer øverst på listen over ting hun angrer på.

Hun er ikke alene om det.

Det paradoksale er at om USA og det internasjonale samfunn hadde grepet inn i 1994 og stoppet et folkemord, hadde det vært vanskelig å bevise at et folkemord ville funnet sted. Derimot ville mye av debatten sentrert seg rundt amerikansk imperialisme, aggressiv vestlig politikk etc. Ikke ulikt etterdønningene av det amerikanske engasjementet i Somalia (1993) – som ble en katastrofe for Clinton-administrasjonen – som i noen grad forklarer tilbakeholdenheten i Rwanda året etter. Ikke desto mindre har Albright uttrykt stor skuffelse over at hun ikke evnet å få USA til å engasjere seg raskt nok for å hindre folkemordet.

Madeleine Albrights liv er en livslang kamp for demokratiet og mot det autoritære. Det var hennes skjebne fra fødselen – og det var slik hun levde siste del av livet sitt. Hennes siste bok, Fascism: A Warning, kom i 2018, og kan vanskelig ses uavhengig av Donald Trump, selv om boken er en grundigere diskusjon av det autoritære. Nettopp derfor diskuterer hun den opprinnelige fascismen ved å beskrive Hitler og Mussolinis vei til makten, for så å drøfte utviklingen i moderne tid, inkludert USA (jeg har tidligere anmeldt boken på i Minerva).

Heller enn å ende opp i en semantisk diskusjon rundt fascisme, er det sentrale poenget til Albright å drøfte forholdet mellom demokratiet og det autoritære, og å advare mot utviklingen. Albrights unike historie gjør henne særlig egnet til å gjenkjenne farene. Hennes analytiske evner gjør boken relevant også i en større sammenheng.

Madeleine Albright understreket alltid at hun hadde mye å takke USA for. Nå, ved hennes bortgang, er det på sin plass å minne om at USA og Europa har mye å takke Madeleine Albright for.