Den banale mangfoldsetikken

Etikk (teorier for rett og galt) og moral (den utførte etikken) ser ut til å ta stadig større plass i samfunnsdiskursen her i Norge, og i den vestlige verden for øvrig. Tradisjonelle og sosiale medier har et sterkt individfokus, der den enkelte havner under lupen i et forsøk på å avdekke hva som er «rett» og «gal» adferd. Inntrykket fra vårt perspektiv er at det moderne mennesket helst skal være et fromhetens glansbilde – eller i det minste til enhver tid rede til å legge seg flatere enn gulvteppet i møte med kritikk.

Studier tyder i tillegg på at Norge skårer i verdenstoppen på sosial kontroll, sammenlignbart med land som Pakistan, India og Singapore. Sosial kontroll er da individers, organisasjoners eller lands evne til å holde oss konforme overfor normer og regler. Studien som opprinnelig kartla dette er fra 2011. Vår mistanke er at dagens tilstand er forverret – i den forstand at den offentlige gapestokken, og det snevre moralske handlingsrommet man må holde seg innenfor for å unngå den, virker trangere enn på svært lenge.

Få steder er dette mer påtagelig enn i fagfeltet vi jobber med til daglig: mangfoldsvitenskapen. Vår påstand er at mangfoldsarbeid ofte baserer seg på personlige oppfatninger av moral, og at det overskygger systematisk arbeid med feltet. Fra det vi kan se av ytringer, er de gjerne uten empirisk fundament, uttrykt generelt, følelsesmessig og objektivt («det er forkastelig at…») snarere enn spesifikt, fundamentert og subjektivt («jeg personlig mener at i denne situasjonen er dette forkastelig fordi…»). Ex.phil. virker å være glemt.

Men hvorfor holder vi frem med vår enorme arroganse rundt moralsk fordømmelse? Hvor kommer denne nypietismen fra? I generell forstand blir det et komplisert spørsmål, men akkurat hva gjelder mangfoldsfeltet virker det som at moral har blitt en markedskraft. Som flere har argumentert før oss, er det veldig mye lettere å betvinge folk til å gjøre som man ønsker gjennom moral, enn å skape noe som har så høy kvalitet at de ønsker det på ekte. Dette gjelder alt fra produktsalg til politikk. Spørsmålet blir hvem som føles rettskafne heller enn dyktige.

Men til tross sin åpenbare appell er fokus på ethos og patos fremfor logos intellektuelt tilkortkomment. Vi etterlyser mindre moralsk trykk, og mer realitet (empiri) og refleksjon. De fleste vil si seg enige i at moral er situasjonsbestemt og avhengig av egen posisjon, og at etikk er avhengig av hvilket etisk rammeverk og filosofiske standpunkt man forfekter. Men dagens diskurs, og her er ikke vårt felt unikt, fokuserer på en slags objektiv etikk bygget på at «mange er nok enige» eller «om man ikke er enig og hyller dette, så er man fort uglesett». Selv om slikt er vondt for den som skulle bli oppfattet som uenig i det gjeldende, er det først og fremst fordummende. Det er nok dette som skaper mest oppgitthet fra vår side: At det er så tynt argumentert, så lite intellektuelt spennende.

Det er også en humanistisk mangelfull side av dette: vi blir stadig mer dømmende og lite interesserte i å forstå av å holde på med den unyanserte argumentasjonen. Det hadde nok vært svært oppdragende for mange å lese den psykologiske forskningen rundt våre moralske valg. Vi vet fra mange tiår med studier at mennesker er villige til å ta liv om ansvaret kan legges på en ekstern autoritet (Milgram), eller for å holde eget trossystem intakt (Festinger, senere Ellenberger). Vi vet at mye av det vi anser som forkastelig, kommer fra «magefølelser» som vi rasjonaliserer moralsk post hoc (Haidt). Og det finnes utallige psykologisk-vitenskapelige foretak som viser kobling mellom vår atferd og faktorer som på ingen måte sorterer inn under «etisk forankring». Eller sagt på en annen måte: Vi gjør som vi gjør grunnet en interaksjon mellom situasjoner og personligheten vår – og å vurdere hvor fromt og flott det man gjorde var, er et spørsmål som blir håndtert i etterpåklokskap basert på samtidens volatile etiske preferanse. Som vi pleier å si: Om du ikke digger normene og reglene vi lever etter, så bare vent litt. Det er mye likt været i Trøndelag.

Vårt ønske er at arbeidet med mangfold tar en mer empirisk forankret og pragmatisk retning. Om man skal få til noe bra for både majoritet og minoriteter, må man holde hodet kaldt. Saker som brenner og skaper reaksjoner, er kanskje ikke rett inspirasjonskilde når man skal utforme gode tiltak. Snarere kan det virke sterkt polariserende. Og som vi alltid påpeker når vi agerer som rådgivere rundt dilemmaer i mangfold: hverken individer, organisasjoner eller samfunn vokser basert på skam og slemme pekefingre. Carl Rogers, kanskje tidenes viktigste humanistiske psykolog, hadde vridd seg i graven over mye av det vi nå holder på med per dags dato.

I så måte er det kanskje på sin plass å runde av innlegget med Arendts ord om Eichmann: «Det var ren tankeløshet, ikke til å forveksle med dumhet, som predisponerte ham til å bli en av de største kriminelle i sin samtid.» For de som ikke er kjent med Arendt og Eichmann, var sistnevnte en sentral aktør under Holocaust, og førstnevnte observatør under rettssaken hans i Jerusalem. Poenget er at de som gjør onde handlinger, oftest bare er ugjennomtenkte og kjøper det enkle uten å stille spørsmål. Dette er også i tråd med forskning i beslutningspsykologi: Mennesker anser det som uttrykkes enkelt for å være mer sant enn det mer komplekse.

Men om man da virkelig vil være blant de som gjør noe godt i mangfoldsfeltet, eller for den saks skyld i andre etisk-moralsk belagte felt, er det det å tenke grundig og nyansert som bringer oss vekk fra ondskapens banalitet, og øker vår empati. Først og fremst vil det si å være tro mot vitenskapelig pragmatikk. Og der det ikke er en kvantifiserbar fasit på beste vei frem, må vi i det minste klare å tilnærme oss utfordringen med en sammensatt, nyansert og godt gjennomtenkt verdivurdering.