Marked og valgfrihet fremmer tillit

Her om dagen kjøpte jeg nye joggesko. Det var på høy tid, for det nærmet seg ti år siden forrige kjøp. En ettermiddag prøvde jeg et par joggesko på XXL. De kjøpte jeg. Skoene er meget gode, og prisen var helt grei. At kjøpet kunne gå kjapt, var perfekt, siden jeg ikke liker å handle. Å lete etter rett produkt og vurdere nytte og pris kjeder meg enormt fort.

Mange tror at en slik holdning i et marked er naiv. Er det ikke viktig at kunden vurderer ulike merker og pris, og setter seg nøye inn i ulike egenskaper og kvaliteter ved ulike joggesko, eller hva som skal kjøpes, før det tas en beslutning? For noen mennesker er det viktig, og det er selvsagt helt fint. Slike kunder er også viktige i et marked. De bidrar til at dårlige produkter blir valgt bort.

Mer marked, mindre stress

Bakgrunnen for at min holdning likevel ikke er naiv, men snarere er preget av tillit, er nettopp markedet. Konkurranse og et utall av produkter å velge mellom bidrar til at selgere vet at de må levere gode produkter og tjenester til en rimelig pris om de skal overleve. De vet at til og med sløve kunder, som meg, vil gå et annet sted neste gang om vi ikke er fornøyd. Markeder og valgfrihet bidrar til at vi slipper å være aktive og pågående kunder.

Mange mener likevel markedet er stressende, at vi blir overlesset av reklame og produkter vi egentlig ikke trenger. Markedet omtales av intellektuelle som noe overfladisk og kommersielt, som styrker pengemakten. Vi mer konservative vil nikke anerkjennende til denne kritikken.

I virkeligheten er det ofte motsatt. Markedet bidrar til at jeg tryggere kan velge det første og beste når jeg handler. Det sparer meg for tid og penger. Er jeg likevel misfornøyd, har jeg muligheten til å velge bort. Det skjerper dem som leverer varer og tjenester. De må levere noe bra for å bli valgt. Uten marked med konkurranse forsvinner dette.

Wergeland og Minerva-kretsen

Til tross for at markedet er et såpass godt redskap for å skape velstand, sies det at jo viktigere tjenester eller produkter det er snakk om, jo viktigere blir det å holde markedet unna. For eksempel hevder Ingrid Wergeland i Manifest at ideen om at vi som bevisste forbrukere skal ta valg innenfor velferdstjenester, er et feilspor. (Klassekampen 23.8) Wergelands tanker er ikke nye. Det hevdes, dels med rette, at markeder kan skape ulikhet, og at størrelsen på lommeboken ikke bør være avgjørende eller at kunden har mangel på informasjon. Løsningene på alle disse «problemene» med markedet, som særlig venstresiden har, gir derimot dårlig resultat, og det svekker snarere enn styrker kundens autonomi og makt. Mer om det senere.

Wergelands syn gir gjenklang langt inn på høyresiden. For eksempel mente Francis Sejersted i en debatt med Erna Solberg på Institutt for samfunnsforskning for om lag 20 år siden at valgfrihet ikke var viktig i eldreomsorgen. Det ville være stressende for brukeren å sette seg inn i ulike produkter. Wergelands argumentasjon minner om Sejersteds. Å velge sykehjem og skobutikk er to svært ulike ting, sier Wergeland.

Naiv tro på politikk

Mange er nok ganske enig med Wergeland, men hva betyr det? Er det nødvendigvis riktig å konkludere med at sykehjem må holdes unna valgfrihet? Wergeland mener at misfornøyde brukere ikke skal kunne velge et annet tilbud, fordi det «er ikke sånn velferdstjenestene skal fungere». Alle velferdstjenester skal være trygge og gode, ifølge Wergeland. Her tror jeg også Sejersted ville steilet. Ideen om at så lenge politikere bare sier at noe skal være slik, så blir det slik, er naiv og sosialistisk. Alle er likevel enige i at velferds- og utdanningstjenester bør være gode, men hvordan det måles nås er det stor uenighet om. For å oppnå gode tjenester til alle kan vi snu på det; Jo viktigere en tjeneste er, jo viktigere er valgfrihet.

Valgfrihet er viktig for de svakeste

Kritikken av valgfrihet bygger på en idé om at valgfrihet og markedsøkonomi er noe for ressurssterke. Ressurssterke evner å sette seg inn i ulike tilbud, finne ut hva de selv trenger, og hva som lønner seg for dem på både kort og lang sikt. Og noe kan det være i dette også. For eksempel på helsefeltet, som er preget av asymmetrisk informasjon.

Men i virkeligheten er det ofte også motsatt. Å velge er viktigst for dem med lite ressurser. For dem som ikke nødvendigvis evner å protestere og bli hørt, kan valgfrihet være avgjørende for at de skal ha tillit til storsamfunnet.

Selv innenfor grunnskolen, der det er tilnærmet null marked og i hovedsak offentlig drift, er valgfrihet avgjørende. Alle ønsker nok for eksempel at barnet sitt skal trives og lære i den offentlige nærskolen og den klassen de har havnet i. Men hvis det ikke fungerer og alt har vært prøvd, er muligheten til å velge annen klasse eller skole innenfor det offentlige tilbudet meget viktig. Ja, det er også viktig å kunne velge en friskole. Men særlig siste valgmulighet ser vi at undervurderes kraftig i dagens norske sosialdemokrati. Det holder ikke at politikere ovenfra sier at velferd og utdanning skal fungere. Slik toppstyring fratar brukere makt over eget liv.

Brukermakt

Om tjenestene er gode er også opp til brukeren å vurdere. Kanskje noen familier er meget fornøyde med barnehagen, mens andre familier med barn i samme barnehage er meget misfornøyd. Skal ikke de misfornøyde få velge noe annet? Hva brukere oppfatter som et trygt og godt tilbud er ulikt, og derfor er valgfrihet viktig.

En annen misforstått oppfatning om valgfrihet er at det er uviktig, fordi folk velger det nærmeste tilbudet. Men bakgrunnen for at vi ofte velger nærmeste matbutikk, sykehjem eller barnehage, og har tillit til at tilbudet er bra, er at leverandørene bør levere godt for å bli valgt. Andre sier at valgfriheten ikke er reell fordi umiddelbare behov ikke umiddelbart blir oppfylt, men sånn fungerer heller ikke markedet.

Forstår ikke profitt

Hvis det var slik venstresiden hevder, ville brukere av private velferdstjenester være misfornøyde fordi «skattepenger forsvinner til profitt istedenfor å gå til velferd». Da burde det være en smal sak for de kommunale tilbudene å utkonkurrere de private. Men det ville tatt noe tid før det offentlige fikk køen unna. Det samme skjer når private tilbud blir populære. Om en privat leverandør har høy etterspørsel, vil den eller andre utvide tilbudet, men det skjer ikke umiddelbart, selv om det ofte skjer fortere i det private enn i det offentlige.

Men det går likevel tregt om politikere aktivt legger hindringer i veien for at det skal skje. Og det er nettopp slike hindre for private venstresiden setter opp, og sier at den vil gjøre mer av, for å styrke «fellesskapet». Men i dette «fellesskapet» er det ingen plass til vanlige folks makt over egen hverdag og valgfrihet.

Det er ikke brukere av private velferdstjenester som har bedt om rekommunalisering. Det er ingen kø av misfornøyde kunder utenfor de kommunale tilbudene. Og de kommunale tilbudene er ofte gode. Det er ikke poenget mitt å hevde noe annet. Poenget er at hvis vi ønsker at ressurser skal brukes godt, og at brukerne skal ha tillit, så må vi få velge.

Arbeiderpartiet og privatisering

I valgkampen fremstiller Arbeiderpartiet debatten som en konflikt mellom dem som vil ha fellesskap mot dem som vil privatisere. Dette er feilaktig, fordi det ikke er snakk om privatisering i normal forstand. Markedet er ikke perfekt og derfor må vi sørge for at lommeboken ikke blir avgjørende innenfor viktige tjenester som velferd og utdanning. Derfor finansierer vi i fellesskap velferd og utdanning over skatteseddelen, slik at tilgangen skal være lik. Egenandelene er lave, og de med lavest inntekt er, for flere tjenester, unntatt betaling. Hovedpoenget med dette er å sikre lik tilgang og mer reell valgfrihet. Det er noe av det fineste med den norske velferdsstaten, eller sosialdemokratiet, som mange kaller det.

Dagens venstreside går bort fra en slik frihetsorientert forståelse av sosialdemokrati. De bruker den offentlige finansieringen som argument for å skvise ut private, og svekke brukernes valgfrihet. Offentlig finansieringen blir brukt som argument for å gi kommunepolitikere og offentlig administrasjon makt på bekostning av dem som betaler: familier, brukere og skattebetalerne.

Dette er sosialisme og det handler ikke om noe nytt. Det handler som før om sentralisering av makt. Det innebærer skrotingen av marked og valgfrihet, og kan svekke tilliten i alvorlig grad.