Grønt skal grønt fordrive

På en tur til Skottland en gang i urtiden (min private urtid, ikke klodens) stanset vi, det vil si min familie og jeg, for å betrakte et tre. Det var et riktig gammelt tre som hadde stått der i mange hundre år. Det kan kanskje ha brettet sine grener utover William Wallace mens hans planla sine raid mot Edward Is soldater, og det var allerede tilårskommet da klanshøvdingene samlet seg rundt Bonnie Prince Charlie.

Det var en massiv eik med solid stamme som krevde mange armlengder å holde rundt, og det hadde kraftige grener og frodig løvverk. En gren var så solid og tung, og strakte seg så langt utover fra stammen, at den truet med å knekke og måtte holdes oppe av bærekraftige stolper. Selve treet, som hadde sprukket flere steder, var reparert med et eller annet solid materiale. Så viktig var det for lokalbefolkningen å ta vare på treet at de gjorde alt som sto i deres makt for å beholde det.

I tredve år hadde jeg gleden av å foreta rusleturer på Sankthanshaugen, Oslos vakreste park. Bare å se den store blodbøken ved Geitmyrsveien fikk meg til et øyeblikk å glemme både mine egne og verdens problemer. Ett av trærne i parken var unikt. Det var en kjempe av en pil med en enorm gren som strakte seg over dammen som en muskuløs arm. Ungene elsket å leke i pilen, klatre utover den innbydende grenen, eller sitte overskrevs på den mens de lekte at den var hest eller drage.