MDGs strategiske valg

I en valganalyse her i Minerva tidligere i høst, spurte jeg om MDG har gått i «FrP-fellen»?

FrP-fellen handler om at partiet har vunnet innvandringsdebatten og flyttet innvandringspolitikken vesentlig i sin retning, og reagert med å flytte seg i en enda mer innvandringskritisk og restriktiv retning, for å forsøke å bevare innvandring som «sitt» saksfelt og appellere til de mest innvandringskritiske velgere.

På samme måte har MDG også flyttet klima- og miljøpolitikken betydelig i sin retning, blant annet i oljepolitikken. Men i istedenfor å feire klima- og miljøseire, har partiet – i likhet med FrP – reagert med enda sterkere retorikk og enda mer radikal politikk.

Forskjellen på MDG og FrP handler om at sistnevnte har sakseierskap og tillit på flere saksfelt enn innvandring. Dette betyr at FrP fortsatt kan opprettholde relativt høy oppslutning i valg, mens MDG kun kan spille på klima- og miljøsaken og sliter med å bryte sperregrensen.

I høstens artikkel pekte jeg på at MDG har tre ulike alternative strategier fremover:

1: MDG kan enten gjøre som FrP og bevege seg i en enda mer radikal retning når det kommer til retorikk og politikk innen klima og miljø, slik strategien synes å ha vært hittil. Da kan de fortsatt «eie» klima- og miljøfeltet, og fortsette å dytte styringspartiene i en mer radikal retning, men da med liten sjanse til å vokse seg større.

2: Partiet kan gjøre klima- og miljøpolitikken litt mindre radikal, uten ultimatum og lignende, og dermed bli mer spiselig for både velgere og eventuelle samarbeidspartnere.

3: Den tredje strategien er å begynne å snakke om andre deler av sitt partiprogram, og dermed forsøke å gjøre som FrP, å sikre sakseierskap på andre saksfelt.

Den 19. november fikk man et lite hint om hvilke strategier MDG vil gå for. Da kom nemlig MDGs internevaluering av valgkampen 2021.

I den svært åpne evalueringsrapporten pekes det på flere konklusjoner og lærlingspunkter som er meget interessante for partiets fremtid.

Evalueringsprosessen, som ble ledet av partiets nestleder Arild Hermstad, bestod av kvantitative undersøkelser blant medlemmer og blant velgerne, rapporter fra ulike deler av partiorganisasjonen og til og med innspill fra kompetansemiljøer utenfor partiet.

MDGs velgergrunnlag er unge og rødgrønne

Rapporten kan fortelle at MDGs ettervalganalyser viser at 15 prosent av befolkningen vurderte MDG i løpet av valgåret. Av dem som vurderte MDG, men som endte opp med å stemme annerledes, stemte flertallet på SV eller Ap.

Hele 32 prosent av velgere under 30 år vurderte MDG. Det samme gjorde 18 prosent av alle kvinnelige velgere. I rapporten kommer det frem at partiet hadde god oversikt over hvem deres potensielle velgere var, både i geografi, alder, utdannelsesnivå, og hvilket syn disse hadde på ulike saker og andre partier. Ettervalgundersøkelsene viser at det ikke har skjedd noen store endringer siden da. Likevel fikk partiet kun 3,93 prosent oppslutning.

Hvorfor det?

«Vi ble et ensaksparti», er en av konklusjonspunktene i rapporten. Det trekkes frem at partiet klarte å beholde eierskapet til miljøsaken, men at de ble for smale (enda smalere gjennom strategisk kommunikasjon gjennom valgkampen) og fremsto som et ensaksparti (med en fortelling som var for komplisert) som kun fikk stemmer fra dem som er aller mest opptatt av klima og natur. Samtidig ble andre partier vurdert til å ha en god nok miljøpolitikk og hadde mer troverdighet på andre saker, mens partiets oljeultimatum (krav om letestans på norsk sokkel) «tok alt oksygenet i rommet».

Videre konklusjoner er at «Vi ble for krasse og fremstod som kompromissløse» og «Vi ble ikke løsningsorienterte».

Denne selvevalueringen er kanskje noe av det mest ærlige som er blitt offentliggjort av et norsk politisk parti – som ofte skylder på dårlig kommunikasjon, mediene eller velgerne.

Det er bare til å ta av seg hatten for åpenheten og selvkritikken som MDGs her viser. I andre partier ville man måtte vært dypt involvert og aktivt partimedlem eller sentral plassert ansatt i partiapparatet for å lese en slike ærlige valgkampkonklusjoner.

Men MDG går enda lengre. De blottlegger også interne partiprosesser i valgkampen. Vanligvis får man kun vite om slikt av kilder og lekkasjer til mediene, slik som da Giske fikk skylden for Aps valgkampfiasko i 2017. At MDG velger å publisere dette i en åpen valgkamp evaluering er ganske oppsiktsvekkende.

Evalueringen peker blant på «svak koordinering» på tvers i partiet, innad i politisk ledelse, mellom de ulike medieprofilene og mellom partikontor og stortingsgruppe, en «utydelig politisk ledelse», og om velgeranalyser som traff, men som ble lyttet for lite til.

Dette er så drepende at i en hvilken som helst annen virksomhet, ville slike konklusjoner blitt møtt med krav om at «hoder må rulle» og at «noen burde gå».

Men denne svært åpne og ærlige selvevalueringen tjener etter min mening som et eksempel på det motsatte. Det er snarere tillitsvekkende.

Et mindre polariserende og et bredere MDG

Siste del av rapporten omhandler anbefalinger og læringspunkter. En del av dette går på bedre koordinering og tydeligere ledelse, mens noe går på «bakkevalgkamp».

Men det mest interessante er det som omhandler «kommunikasjon». Der kommer det blant annet frem at «Partiet må bygge eierskap, troverdighet og kunnskap på flere saksfelt enn klima og miljø», noe som skal startes umiddelbart.

Videre står det at «partiet må jobbe med å forbedre sitt omdømme», at «partiet må skaffe seg flere alliansepartnere og venner, og bli flinkere til å lytte».

Min vurdering av rapportens anbefalinger er at MDG synes å gå for en kombinasjon av strategi to og tre over. Altså å bredde ut partiet med å jobbe opp sakseierskap inne flere saksfelt og samtidig moderere sin retorikk, og delvis sin politikk.

Hvorvidt partiet vil lykkes med en slik strategi er derimot usikkert. Å bredde ut partiet er ikke bare vanskelig i seg selv, fordi konkurransen allerede er sterk blant de andre ikke-ensakspartiene, det er ekstra vanskelig for MDG.

Som et blokkuavhengig parti er det vanskelig for MDG å vinne saksfelt som omhandler den klassiske høyre-venstre-økonomiske-aksen. Men det er muligheter på verdi-aksen. Hvor enkelt det blir å få et tillitsmannsapparat og en medlemsmasse, som meldte seg inn på grunn av stor enighet og engasjement rundt én enkeltsak, til å gå i samlet flokk i alle andre saker, er også et spørsmål.

Det vil ikke bli så lett å forbedre partiets omdømme heller. MDG er preget av en åpen (som denne rapporten er et eksempel på), fri og egalitær partikultur med en svak partipisk.

Samtidig vil ikke alvorligheten av klimaproblemet bli noe mindre fremover. Mange i MDG (og i miljøbevegelsen forøvrig) vil nok ha vanskeligheter med å bry seg om partiets omdømme, i takt med at klimakrise-scenarioene syntes mer og mer sannsynlige.

For borgerlige orienterte velgere og opinionsdannere som håper at MDG kan inngå i en eventuell borgerlig blokk ser det ikke så optimistisk ut.

Velgerpotensialet til MDG er unge rødgrønne, mens rapporten konkluderer med at «Valget om å peke på Støre og SV som foretrukne samarbeidspartnere var en fordel og en viktig klargjøring.»