Ikke-vanlig jobb for vanlige folk

Å være politiker på Stortinget er ikke en vanlig åtte til fire-jobb. Det er et 24-timer i døgnet ansvar, fire år i strekk, hvor representantene forventes å stå på alt de kan for fedreland, valgkrets og lokalsamfunn – alt mens de aller fleste bor langt unna familie og venner. Du mister etter hvert kontakten med jobben din, og når du skal tilbake om fire, åtte eller tolv år, kan det godt tenkes at den ikke eksisterer lenger. Eller den er endret på en slik måte at du vil bruke noe tid til faktisk å kunne utføre den.

Om ikke dette høres attraktivt nok ut, kan du slenge på at når du er ferdig med samfunnstjenesten, kan du regne med en del kjipe medieoppslag som mistenkeliggjør deg. Særlig om du har tatt i bruk de ordninger Stortinget har skapt for at det skal være en smidig overgang fra rollen som folkevalgt til å tre tilbake til det sivile liv igjen, med vanlig jobb (og forhåpentligvis fremdeles familie og venner). Benyttelse av ordninger settes gjerne i konteksten av alvorlige saker om misbruk av ordningene, slik at du selvsagt fremstår som en skurk selv uten å ha brutt noen regler. På toppen av dette vil du også bli brukt som eksempel på noe som skaper politikerforakt, som i disse trumpske tider ikke er spesielt heldig, da du jo skiller deg fra vanlige folk.

Og det er jo kjedelig, fordi du tross alt oppfatter deg selv som ganske vanlig. De fleste av oss gjør det. Hvor fristende er det da å stille seg til disposisjon for å være folkevalgt på Stortinget?