Mediebobler i halsen

Det er ganske sjelden jeg får kaffen i vrangstrupen. Men det gjorde jeg da jeg hørte forrige helgs episode av VG-podkasten Mediebobler mandag morgen.

Et øyeblikk var det rett nok hyggelig å høre at podkasten viet plass til en artikkel jeg skrev i sommer, som handlet om Zaniar Matapours motiver for terrorangrepet 25. juni 2022. Poenget i den artikkelen, publisert dagen før dommen falt i juli, var at selv om det er allment opplest og vedtatt at det var skeive som var målet for angrepet, er bevisbildet magert og sprikende. 

Spørsmålet er en nokså liten del av straffesaken og har verken betydning for skyldspørsmål eller straffeutmåling. Derimot har det noe å si for hvordan vi som samfunn forstår og husker angrepet.

Tvilen

Dommen konkluderte med at det «ikke [er] tvilsomt» at det var skeive som var målet for angrepet. Men den gir ikke bedre svar på de kritiske spørsmålene enn at jeg mener artikkelen fortsatt er relevant: 

• Hvorfor stoppet Matapour egentlig på Grünerløkka og i Bogstadveien før han fant veien til Tinghuset? 

• Hvorfor har vi ikke reflektert over at trolig ingen tidligere IS-angrep i Vesten har vært rettet mot skeive? Nattklubben Pulse i Orlando, som ble utsatt for et forferdelig terrorangrep i 2016 og av mange huskes som et angrep på skeive, var etter alt å dømme tilfeldig valgt. 

• Hvorfor har det vært såpass lite kritisk evaluering av de indisiene som kan tale for at målet virkelig var London og at motivene var å ramme skeive?

Dette er spørsmålene som stilles i artikkelen min fra begynnelsen av juli.

Artikkelen konkluderer ikke noen retning, og har med momenter som taler for begge syn. Den er først og fremst formulert som en mediekritikk: Dette er en type spørsmål mediene må tørre å ta i. Så da, kunne man tenke, var det hyggelig at Mediebobler gjorde nettopp det.

Hyggen gikk fort over: For der satt sjefredaktøren i Norges største avis, Gard Steiro, og kalte en – om jeg skal si det selv – normal, temmelig nøktern og nyansert kommentarartikkel i Minerva for en konspirasjonsteori, helt uten motforestillinger fra de øvrige deltagerne Anders Giæver og Anne Holt. 

Steiro mener det er «veldig farlig» om pressen tar tak i den type «teorier» som min artikkel gjorde. Det er ikke bare tomme ord når sjefredaktøren i VG uttaler seg slik: VG har sammen med NRK og andre store medier nylig tatt initiativ til et storstilt senter mot desinformasjon. Ville min artikkel havne på et slikt senters radar?

Som mangeårig samfunnsdebattant er jeg blitt godt vant med både berettiget og uberettiget kritikk. Denne type ukollegial omtale er dessuten noe jeg i og for seg støtter opp om: Mediene må gjerne kritisere hverandre friskt. Problemet er et annet: En av Norges viktigste medieledere uttaler seg på en måte som direkte truer viktig journalistikk.

La meg forklare.

«Veldig farlig»

Innslaget begynner med en referanse til min artikkel, etterfulgt av et lydklipp fra Tore og Haralds podkast, der Harald Eia nylig snakket om dette temaet. Giæver innleder så med å si at dommen mot Matapour slår fast at det var et angrep rettet mot skeive, og spør deretter Steiro om det er noen grunn til å tvile på at det er rett eller om pressen har underspilt det. Steiros svar lyder slik:

«Jeg mener at pressen ikke har underspilt det, og jeg mener at det heller ikke har vært noen grunn til å tvile på det. Hvis man virkelig skulle løftet frem den teorien, måtte det jo vært klare bevis som pekte i en annen retning. Jeg mener at denne – jeg velger å kalle en konspirasjonsteori – der henger man seg fast i en del detaljer rundt denne saken og blåser dem opp og tar dem ut av sammenheng.»

Det var her jeg først fikk kaffen i vrangstrupen.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er dette ikke en konspirasjonsteori. Det finnes ingen påstand om at noen har konspirert. Dette er ikke NASA som lyver om at jorden er rund. Dette er ikke amerikanske myndigheter som selv angrep World Trade Center 11. september 2001 for å innføre en globalistisk verdensregjering.

Saken er den at Matapour ikke har villet forklare seg om sine motiver. Vi er altså nødt til å rekonstruere dem ut fra omstendighetene. Her finnes en rekke forskjellige fakta som kan peke i den ene eller den andre retning, men ingen helt klare bevis. Ulike tolkninger av ganske sparsom evidens kan kalles mye rart, men ikke en «konspirasjonsteori».

La oss likevel være velvillige: Steiro bruker kanskje ikke ordet «konspirasjonsteori» i dets bokstavelige betydning, men i betydningen «fringe theory». Og påstanden hans synes å være at mediene ikke bør løfte frem teorier som er lite plausible. I podkasten sier han:

«Det er veldig farlig, mener jeg, hvis pressen tar tak i veldig obskure teorier og blåser dem opp, og gir dem mer oppmerksomhet enn det de trenger.»

«Veldig farlig» – det er ganske sterke ord om kritisk journalistikk, spesielt vi tar avsenderen i betraktning. Men hvor obskur er egentlig tanken om at vi ikke vet sikkert om Matapour bevisst hadde skeive som mål 25. juni 2022? Vi kunne trenge noen kriterier for å kunne svare på et slikt spørsmål.

VG og konspirasjonsteoriene

Det får vi ikke i Mediebobler, så jeg vil i stedet gi mine vurderinger.

Terskelen for når mediene bør diskutere en hypotese som utfordrer konsensus, kan ikke være at det finnes klare beviser for den. Spørsmålet er motsatt: Er bevisene for konsensus overveldende? Eller har de huller og svakheter som er relevante? 

Som jeg også understreket i den opprinnelige artikkelen: Min påstand er ikke at vi vet at skeive ikke var målet. Det er at bevisene som finnes i saken, ikke forteller oss sikkert nok at de var det. Den konklusjonen kom jeg frem til blant annet gjennom lesing av saksdokumenter, sakkyndigforklaringer, en gjennomgang av samtlige IS-angrep i Vesten og samtaler med sikkerhetsmiljøene. 

Jeg innrømmer villig at det ikke er spesielt morsomt å få det arbeidet stemplet som en konspirasjonsteori.

Å utfordre en ureflektert konsensus er en viktig oppgave for pressen. Hvis det over tid danner seg en rekke oppfatninger som i og for seg er plausible, men som sjelden er ordentlig ettergått, vil samfunnet ende med mange antagelser som er gale. Mitt anliggende i denne saken har derfor i stor grad vært mediekritikk. 

Derfor stusser jeg også over hvor lite Steiro synes å reflektere over denne rollen når han først bruker et ord som konspirasjonsteori. Ikke minst stusser jeg fordi det er bare to måneder siden VG publiserte en stor og grundig sak om et teori avisen selv tidligere hadde kalt en konspirasjonsteori, i spørsmålet om opphavet til koronaviruset.

Ville det ikke være den naturligste ting i verden for pressen å interessere seg for hvor viruset kom fra? En teori lå tidlig på bordet om at viruset smittet til mennesker fra dyr på et matmarked i Wuhan. Men noe vertsdyr er så langt ikke funnet. Samtidig finnes et stort viruslaboratorium i Wuhan, som vi vet har hatt for dårlige sikkerhetsrutiner, og som har jobbet med prosjekter med den undergruppen av koronavirus som Sars-CoV-2 tilhører. Og frigitte dokumenter viser at forskere som avviste laboratorielekkasje i privat kommunikasjon ga uttrykk for mer tvil enn det som ble fremsatt offentlig.

Det er disse spørsmålene VG endelig dekket i august. Men de fire foregående årene hadde Norges største avis ingen selvstendig, undersøkende journalistikk eller analyse av dette. Til medienettstedet M24 sa nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken at hun sett i ettertid er «enig i at vi tidligere burde dekket de ulike teoriene, og hatt en mer kritisk tilnærming til informasjonen som ble gitt også fra forskerhold». Håndlykken mener det er sannsynlig at «stempelet som konspirasjonsteori kan ha bidratt til at norske medier ikke jobbet grundigere med saken på et tidligere tidspunkt». 

Skal man dekke viktige spørsmål på områder der det er mye usikkerhet, må man lære seg å akseptere at det kan hende at teorien man har gitt livets rett, senere viser seg å være gal. Medier som aldri våger å ta feil, vil heller ikke kunne bidra med viktig journalistikk på områder der fasit ikke foreligger. Jeg har skrevet om dette i forbindelse med Minervas dekning av laboratoriehypotesen, som er et eksempel på en sak der det fortsatt er for tidlig å konkludere. Men hvorvidt mediene bør dekke en teori, kan ikke avhenge av hva som viser seg å bli fasit. Utfordringen er å forstå hva som er legitime spørsmål og hva som ikke er det.

Håndlykkens kommentarer til M24 antydet at VG hadde forstått at merkelapper som stempler teorier som konspiratoriske, ikke bør sitte for løst. «Og for oss internt i redaksjonen er dette en viktig påminner som vi skal lære av», sier hun til M24. Men lærdommene stikker øyensynlig ikke så dypt. En plausibel grunn til at VG ikke dekket koronaopphavet er nettopp den holdningen Steiro fortsatt legger for dagen i Mediebobler. 

Journalister trenger støtte i organisasjonen hvis de skal befatte seg med kontroversielle spørsmål. NRK-journalist Christian Kråkenes skrev for et par år siden i M24 om hvorfor han nettopp derfor ikke turte å røre laboratoriehypotesen. Man kan jo saktens forstå det om også VGs journalister synes det er «veldig farlig» med «obskure teorier», når man hører hvordan sjefen stempler antydninger til kjetteri. Derfor blir det neppe fra Norges største avis vi får god kritisk journalistikk om Matapours motiver heller.

Ingen flere spørsmål

Men vent litt: Alt jeg har skrevet hittil, har som premiss at det ikke er spinnvilt å stille spørsmålet om hvorvidt skeive faktisk var målet for Matapours terrorangrep. Det er imidlertid ikke så lett å forstå nøyaktig hva panelet i Mediebobler mener om bevisene i saken. Deres tilnærming innebærer nemlig at de overhodet ikke vil vurdere bevisene. La oss se hva Steiro sier om spørsmålet:

«Under en rettssak skal mediene referere, de skal stille kritiske spørsmål til aktørene, men de skal ikke gå inn å gjøre en bevisvurdering og i hvert fall ikke forhåndsdømme før man har ventet på en dom. Det er ikke medienes rolle å dømme eller å frikjenne. Medienes rolle er å belyse og å stille kritiske spørsmål på vegne av offentligheten.»

Steiro vil altså ikke at mediene skal vurdere bevisene i saken før dommen foreligger. Men når dommen foreligger, da bøyer han seg raskt for hva dommerne sier: «Og sånn som jeg kan forstå disse bevisene, og det har jo dommerne nå sagt, så var dette rettet mot pride», sier han.

Men dette er ikke bare en ganske bisarr tilnærming til spørsmålet, det er også hyklersk: VG har jo de siste to årene publisert sak opp og sak ned som tar for gitt at det var skeive som var målet. «Pride-angrepet» kalte Hanne Skartveit det i mai i år. VG er selvsagt ikke alene i dette: Så å si alle medier har betraktet motivet som avklart lenge før dommen falt.

Dette er altså det motsatte av hva jeg gjorde i min artikkel: Jeg la frem alle indisiene for at skeive var målet: at angrepet delvis var rettet mot London pub; Arfan Bhattis brennende regnbueflagg; WhatsApp-gruppen som snakker om pride; bilder av politimenn i prideparade på Matapours telefon; og uttrykket «cream of kuffar» som det som angivelig er Bhatti skal ha brukt i en chat med E-tjenestens agent. Dette er nøyaktig de samme momentene som er med i tingrettens dom, men jeg vurderte dem altså noe mer kritisk. Jeg konkluderte ikke hverken den ene eller den annen vei, men mente at spørsmålet er for dårlig belyst – nettopp etter en vurdering av bevisene.

Hvis vi skal ta Steiro på ordet, har VG i stedet forhåndsdømt helt uten noen bevisvurdering. 

Bekreftelsesfeller

Trolig bør vi likevel ikke ta Steiro på ordet. Ikke bare fordi tanken om at mediene skal avstå fra å tas stilling til bevisene i straffesaker, må regnes som en helt nyoppfunnet presseetikk i norsk sammenheng, men også fordi det fremgår at Steiro selv har vurdert beviser saken som har ledet ham frem til konklusjonen om at alternative teorier er obskure. 

I Mediebobler vil han for eksempel gjendrive poenget om at skytingen begynte på Per på hjørnet. I Tore og Haralds podkast sier Harald Eia at det i utgangspunktet virker ulogisk for et godt planlagt angrep rettet mot skeive: Ved å starte skytingen på feil sted øker risikoen for å bli stoppet før man er ved målet. Argumentet er ikke veldig vektig, men Steiros motargumentet er neppe særlig bedre, og synes å være preget av at han selv var utenfor Tinghuset samme dag som terrorangrepet skjedde. Han sier:

«Jeg gikk gjennom den gaten like før dette angrepet, den kvelden, og hele den gaten var en eneste stor pride-fest. Det var folk overalt, de stod i gaten, det var lange køer. Hele den gaten var veldig preget av pride-arrangementet. Og jeg som gikk forbi der, klarte i hvert fall ikke å se hvor London begynte og Per på hjørnet sluttet. Det var en eneste stor pride-markering i hele gaten.»

Men her illustrerer Steiro en mulig bekreftelsesfelle: Hvis vi allerede vet at det var skeive og London som var målet, er det lett å tenke seg at det terroristen så da han kom til Tinghuset, var «en eneste stor pride-markering». Men hvis det ikke var pride som var målet, men for eksempel en hvilken som helst stor folkemengde, slik det har vært med de fleste IS-angrepene i Europa, må vi også være åpne for at det var en folkemengde, ikke en pride-markering Matapour så. For øvrig er det heller ikke direkte opplagt fra videoovervåkingen at man midt på natten ville tenke at det var nettopp en pride-markering.

Og flere deler av bevisvurderingen, både i offentligheten og i retten, er dessverre sårbare for bekreftelsesfeller. Et eksempel er det Steiro sier om uttrykket «cream of kuffar»: «Det har vel vært luftet at han skulle videre til Pride Park, at det var planen.» 

Retten tok forbehold

Dette er berørt i dommen, hvor vi kan lese: «I lys av både IS’ og Bhattis holdning til homofile fremstår det siterte som en nokså åpenbar referanse til homofile/skeive og Pride. Det fremstår som sannsynlig, uten at det er avgjørende for retten, at Matapour etter skytingen utenfor London Pub skulle bevege seg videre til Pride Park, som lå et steinkast unna. Retten minner i denne sammenheng om at ikke ethvert moment i bevisvurderingen behøver være hevet over rimelig tvil, men at det er vissheten etter en samlet bevisvurdering som er avgjørende.»

Dommerne tar her i hvert fall noen relativt tydelige forbehold: Det er ikke uten videre et veldig sterkt indisium. Likevel strekker dommen uttrykket «åpenbar referanse» temmelig langt. For «cream of kuffar» er ikke uten videre noen åpenbar referanse heller: Det er på ingen måte noe vanlig uttrykk, hverken på engelsk eller, så langt jeg har kunnet finne ut, på arabisk. Internett-søk gir ingen treff overhodet før terrorangrepet. 

Igjen: Hvis vi ikke på forhånd har konkludert med at skeive var målet, kunne uttrykket referert til nesten hva som helst: Slottet, Domkirken, Aker Brygge – det var mye innenfor gåavstand som ville være haram fra et IS-perspektiv. Bhatti er for øvrig tidligere dømt for skudd mot synagogen. Dertil kommer spørsmålet om vi i det hele tatt skal tillegge utsagnet vekt: Det fremsettes etter angrepet, og vi skal gjennom nye rettssaker for å få belyst konteksten for utsagnet. Ikke minst for en som er så opptatt av ikke å forhåndsdømme som Steiro, kan det være greit å huske på.

Den samme bekreftelsesfellen opptrer i dommens ulike koblinger mellom Bhattis dokumenterte hat mot skeive og Matapours målutvelgelse. Det er hevet over tvil at Bhatti hater homofile, og at han har lagt ut Facebook-poster som må leses som oppfordring til drap på dem. 

Problemet med å bruke posten med regnbueflagget som et sterkt bevis er likevel at hatet mot skeive er så utbredt blant IS-terrorister uten at det tidligere har hatt særlige konsekvenser for målutvelgelse i Vesten. Og dette hatet har også vært uttrykt av Bhatti flere ganger tidligere, uten at det har stått i sammenheng med noe terrorangrep. Harald Eia er inne på Facebook-posten ville vært svært dårlig operasjonssikkerhet, hvis den faktisk er knyttet til terrorhandlingen. Jeg vil kanskje ikke trekke det like langt, men det gjenstår at det først er hvis vi på forhånd vet at skeive var målet, at det fremstår som utvilsomt at regnbueflagget har vært postet som en del av kommunikasjon om angrepet. Den motsatte slutningen må regnes som mer usikker.

Hvem har egentlig forhåndsdømt?

Bekreftelsesfeller oppstår typisk når pressen og rettsvesenet på forhånd låser seg i ett narrativ. I Norge har vi diskutert dette mye de siste årene, ikke minst knyttet til Asbjørn Rachlews arbeider med justismord og politimetodikk.

Og her skal jeg gi Steiro et lite poeng: Én grunn til at pressen må ha et svært bevisst forhold til hvordan man dekker en sak som går for retten, er at mediene kan bidra til et tunnelsyn som smitter over på både politi og domstol. Men i så fall var det kanskje et større problem at Norges største avis – sammen med flertallet av øvrige medier – i to år dekket terrorangrepet som om motivet og målet var avklart, enn at én bitteliten avis gjennomførte en eksplisitt og litt mer kritisk bevisvurdering? 

Det er flere grunner til at det ble slik, selvsagt: Selve angrepet rammet altså et utested for skeive. Deretter kom politiets høydramatiske avlysning av prideparaden. Det var ekstra smertefullt etter to år med pandemi, og det skapte umiddelbart en fysisk opplevelse hos svært mange skeive om at det var de som var målet. 

At politiet på det tidspunktet ikke satt på et fullt bilde, forhindret selvsagt ikke at avlysningen kom til å gjøre et enormt inntrykk på den norske befolkningen. Den satte tonen for den justispolitiske debatten, som raskt ble dominert av spørsmålet om hvorvidt PST tidligere burde forstått at pride var målet. I kjølvannet av dette vokste det også frem et slags krav fra enkelte skeive miljøer om at mediene ikke skulle «underspille at skeive var mål for terroren» og at «målet var å ramme skeive». 

Når rettssaken så kom, var målutvelgelsen dessuten en litt perifer del av rettssaken. Som retten slår fast i dommen: «Selv om retten mener at angrepet var rettet mot det skeive miljøet, vil retten understreke at det er klart at vilkårene i strl. § 131 annet ledd bokstav b er oppfylt også om man skulle legge til grunn et annet syn.» Dermed hadde heller ikke forsvareren noe incentiv til å motbevise dette punktet. Nettopp derfor kunne altså pressen vært et korrektiv.

I Mediebobler snakkes det om at pressen – som altså ifølge paneldeltagerne ikke bør bedrive vurdering av bevis mens rettssaken pågår, og ikke bør tvile på dommen når den foreligger – selvsagt likevel spiller en viktig rolle for å hindre justismord. Men hvordan skal dette da egentlig skje i praksis? 

Et nedslående svar på det spørsmålet er at det i stor grad ikke skjer. Baneheia-saken er et eksempel på en presse som uten noen egentlig selvstendig bevisvurdering gikk i alle tenkelige bekreftelsesfeller mens saken stod på. 

Etter at dommen forelå, ble kritiske spørsmål avfeid. VG interesserte seg i «forsvinnende liten grad». Det er ikke mine ord, men Gard Steiros, som overfor sin egen avis i september 2022 mente at kritikken mot pressen i stor grad var berettiget. Hvorfor ble det slik? «Jeg tror man på det tidspunktet møtte saken med en forutinntatthet i stedet for nysgjerrighet», sa Steiro den gang. 

Farlig å stemple ufarlige spørsmål

Igjen: Ingenting av det jeg har skrevet her, betyr at det ikke var skeive som var målet, eller at jeg for eksempel mener at det er usannsynlig at «cream of kuffar» refererer til Pride Park. Poenget er heller ikke at Matapour er utsatt for noe justismord: Dette spørsmålet har ingen betydning for skyldspørsmål og straffeutmåling.

Poenget er i stedet at argumentene for at skeive var målet, ikke fremstår som nettopp utvilsomme. Om de enn er plausible nok, bør de derfor også utfordres – selv om om det å utfordre et konsensusnarrativ selvsagt innebærer en risiko for å ta feil på en særskilt smertefull måte. Kanskje vil det for eksempel under den kommende rettssaken mot Bhatti legges frem ugjendrivelige bevis på at det hele var motivert av hat mot skeive, og at det var styrende for målutvelgelsen. 

Da vil jeg og min artikkel stå igjen i den offentlige hukommelsen som en idiot – fordi jeg er ganske alene om denne vinkelen, som attpå til er uønsket blant mange av dem som ble berørt av terroren.

Men slik risiko må pressen ta, mener jeg: Vi må våge å ta feil, også når vi gjør det alene. Å ta feil sammen har jo ingen kostnad: Om rettssaken mot Bhatti tvert i mot skulle vise utvetydig at målet ikke var skeive, får det ingen konsekvenser for VG. Nå tror jeg ikke Steiro, med sin stempling av Minerva som konspirasjonsteoretikere, er drevet først og fremst av frykt for å ta feil. Jeg frykter egentlig at det er enda verre: 

Hans instinkt i denne type saker er at sannheten stort sett ligger nær mainstream; at dommeres ord ikke bare er lov, men også korrekte i alle sine vurdering av faktum; at man bør være ekstra varsom når det er sårbare grupper som vil bli såret av alternative hypoteser; og stundom at veien fra avvik fra konsensus til konspirasjon er faretruende kort. Det er i hvert fall veldig nær det han sier i Mediebobler. Det er ganske nær det VG gjorde på laboratoriehypotesen. Og det er den logikken VG har fulgt også i Baneheia-saken.

Og derfor er det faktisk et ganske stort problem – eller kanskje mer presist tre store problemer – at Steiro stempler en temmelig balansert og nøktern artikkel som en konspirasjonsteori. Det handler altså ikke først og fremst om at det er kjedelig for meg å få det stempelet, men om hva det gjør med norsk journalistikk at redaktøren i Norges største avis bruker slike ord. 

For det første tar man seg i å lure på hvilken journalist i VG (og kanskje også andre aviser) som vil våge å stille denne type spørsmål fremover. Det er synd for både VG og norsk offentlighet at VG ikke er på disse ballene. For det andre tar jeg meg i å bli svært bekymret for det nye initiativet om et senter mot desinformasjon, med VG og NRK i spissen. Det er dessverre stadig lettere å se for seg at senteret forvalter en temmelig smal konsensus med lav terskel for å stemple andre som konspirasjonsteoretikere og fake news. Da vil det gjøre mer skade enn gavn.

Til sist kunne det være greit, i tilfelle en domstol i løpet av de ganske mange rettssakene som fortsatt gjenstår, skulle konkludere med at pride ikke var målet, om befolkningen var nogenlunde opplyst om at det faktisk er en slags rimelig mulighet.

Ellers er det mange som mister ganske mye tillit.