Bidro mediedekningen til sametingsrådens selvmord?

Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (35) valgte 13. februar 2025 å ta sitt eget liv. Selvmordet skjer etter en omfattende mediedekning av den pågående straffesaken mot ham, hvor han ble siktet for besittelse av overgrepsmateriale mot barn. 

Mikkelsen erkjente straffeskyld ved tiltale den 5. november. Saken, hvis strafferamme ligger under ett år, skulle gå som en tilståelsessak ifølge hans forsvarer Mette Yvonne Larsen. Han var ikke under etterforskning for noe annet. 

Samme dag som Mikkelsen erkjente straffeskyld trakk han seg fra alle offentlige verv. Han var frem til da sametingsråd på Sametinget, et verv han har hatt siden 2017. Mikkelsen hadde der ansvar for flere forskjellige områder, som utdanning, språk og mangfold. 

Men selv om Mikkelsen var sitt ansvar bevisst og umiddelbart fratrådte sine politiske stillinger, valgte likevel store mediehus som NRK, VG, og Aftenposten å identifisere Mikkelsen med fullt navn og bilde allerede den 6. november. Siden har han mange ganger vært identifisert. 

Å utøve kritikk mot folkevalgte er en sentral del av medienes samfunnsoppdrag. For at kritikken skal være effektiv er det oftest nødvendig å identifisere politikere som har gjort noe ulovlig, slik at velgerne kan sortere dem vekk gjennom valg. Dette må likevel ikke forstås som at det alltid er rett å identifisere. 

Mikkelsen hadde allerede trukket seg fra alle demokratiske verv før mediene valgte å identifisere ham. Det gjør det vanskelig å forsvare identifiseringen siden det ikke lenger var nødvendig for å forhindre at han kunne fortsette i sin politiske posisjon.

I en uttalelse til Aftenposten kobler forsvarer Mette Yvonne Larsen selvmordet til den omfattende mediedekningen. Hun beskriver Mikkelsen som «svært tynget», noe som er lett å forstå.

Dette er ikke første gang vi mister noen etter bred negativ oppmerksomhet fra media. Tidligere helseminister Tore Tønne valgte også å ta eget liv i kjølvannet av en lignende prosess. Viktig å påpeke er at Tønne ble siktet for økonomisk kriminalitet, ikke bruk av overgrepsmateriale. Eksempelet er likevel relevant fordi Tønnes enke i etterkant har påpekt mediepresset som en påvirkende faktor til hans selvmord.

Media må derfor stille seg spørsmålet om åpenhet i Mikkelsens sak var en feilvurdering, gitt et slikt tragisk utfall. Denne type etiske refleksjon lyser imidlertid med sitt fravær i dekningen av hans død, og etterlater uklarhet om media er seg sin makt bevisst. 

Antagelig er det ingens ønske å forverre situasjonen til den som allerede er sårbar, heller ikke media. Betimelig er det derfor å stille spørsmålstegn ved om NRK, VG, og Aftenposten i det hele tatt vurderer at den som bruker overgrepsmateriale kan være «sårbar». 

Overgrep mot barn, digitalt og fysisk, vekker sterke følelsesmessige reaksjoner. Det finnes knapt noe større fall i status enn å bli sett på som overgriper mot barn, eller pedofil. Mange føler at denne gruppen ikke har krav på eller behov for vern, fordi alvorlighetsgraden i handlingen begått er for høy. 

Det er imidlertid nettopp på grunn av slike sterke følelsesmessige reaksjoner at denne gruppen behøver særskilt omtanke fra de i maktposisjon, som media. Det må i disse tilfellene vurderes ekstra grundig hvorvidt de i tillegg til å straffes juridisk også skal settes i offentlig gapestokk, -hvertfall når det man er siktet for har strafferamme under ett år.

For Mikkelsen ble ikke gapestokken begrenset til hans lokalsamfunn som for de fleste overgrepsdømte jeg møter i klinikken, men ble for hele Norges land å beskue gjennom bred mediedekning. Det er ikke vanskelig å se for seg en slik situasjon som tung, og fall i sosial status og anerkjennelse er en kjent risikofaktor for selvmord. 

Som psykologspesialist ønsker jeg avslutningsvis å være helt klar på at selvmord aldri har én kardinal årsak. Det er alltid et komplekst tilstandsbilde som leder til et sånt utfall. Nettopp på grunn av slik kompleksitet må media vurdere om beslutningen om åpenhet i Mikkelsens sak var god nok. 

Tillitsvekkende vil det være om slike vurderinger gjøres i åpenhet og samråd med det samfunnet de er en del av.