Finnes det grenser for legevitenskapen?

Da jeg var en liten gutt, var jeg en lovende høydehopper. Jeg var spenstig og akrobatisk smidig, slik at jeg suverent behersket datidens teknikk, dykkstilen. (Ikke skryt!) Jeg så for meg en strålende høydehopperkarriere. Men ettersom jeg vokste opp, eller riktigere, ikke vokste opp, ble det klart at denne drømmen ville bli knust. Egentlig var det nok for meg å se på mine kortvokste foreldre. Og for å gjøre historien tilsvarende kort: Jeg stoppet snart på 1,62. Ja, ikke den høyden jeg hoppet over, men den jeg selv var.

Var ikke dette urettferdig? Kunne jeg ikke blitt hjulpet av legevitenskapen? Da Lionel Messi ble hentet til Barcelona som 13 åring, var klubben bekymret over at han var så kortvokst i forhold til alderen. Med ubegrensede ressurser hentet klubben spesialister som tilførte Messi veksthormoner slik at han kunne nå opp til den passende høyden 1,70. Kunne ikke noe tilsvarende ha vært gjort med meg, kombinert med den metoden hvor lårbenene blir kuttet og hvor endene skilles fra hverandre noen cm slik at det gror nytt forlengende bensubstans mellom dem? Kanskje jeg kunne ha blitt 1.81, høyden til Stefan Holm, etter mitt syn verdens beste høydehopper, som hoppet 2,40 og vant OL-gull. Kunne ikke jeg også ha vunnet OL-gull?

Men nei. Urettferdig nok var jeg født før legevitenskapen var kommet så langt at det var mulig i mitt tilfelle. Men hva kunne jeg gjøre? Eller føle? Mild resignasjon, og litt savn hver gang jeg så på høydehopp. Og selvfølgelig visste jeg at selv med høydeforlengelse var det ikke sikkert at jeg hadde blitt OL-mester. Snarere mest sannsynlig ikke. Uansett gikk jeg videre gjennom livet og gjorde andre ting. Hvor jeg heller ikke fikk oppfylt alle mine drømmer. Men slik er livet.