Derfor trenger vi menneskerettighetsskeptikere

Tidligere innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug provoserte mange da hun sa rett ut at Norge «bør utfordre» menneskerettighetskonvensjonene, for å få på plass en tilstrekkelig lovgivning for å beskytte nordmenn mot terror.

Hun fulgte opp med å påpeke at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen skaper utfordringer for det enkelte lands mulighet til å ivareta egne borgeres sikkerhet.

Ikke uventet skapte utspillet stor debatt. Hvordan kan man være skeptisk til menneskerettigheter, liksom? Det blir litt som å være mot fred, rettferdighet og solidaritet. Utspillet ble avfeiet som populistisk vrøvl.

Men hadde ikke Listhaug et lite poeng (selv om det var i en lite raffinert versjon)? Er menneskerettighetene tilpasset tiden vi lever i? Hvor kategoriske bør de være? En akademiker som tar disse spørsmålene på alvor, er professor Ole Gjems-Onstad.

I sin nye bok Menneskerettigheter - en verden uten helvete, tar han opp problemstillinger som for mange vil oppleves som ubehagelige. Gjems-Onstad påpeker innledningsvis at bokens «tema er menneskerettighetene som juridiske forpliktelser, menneskerettigheter som juss, ikke filosofi, etikk eller religion».

Mer presist er boken en kritisk gjennomgang av en rekke utviklingstrekk innenfor menneskerettighetsjussen. Gjems-Onstad er skeptisk til at «alt» blir et spørsmål om menneskerettigheter. Bagatellmessige forhold blir menneskerettsspørsmål. Aktivister – både i det sivile samfunn og i domstoler – mener rettighetene skal regulere forhold de ikke burde omfatte.

Gjems-Onstad presenterer selv de negative utviklingstrekkene slik på bakerste side:

«Menneskerettsbrudd er for ofte blitt en tom frase uten reell mening. Diskusjonen blir tidvis anti-intellektuell fordi man hevder at verdier er universelle som åpenbart ikke er det. En multikulturell, splittet og polariserende verden trenger en grunnleggende omforent etikk. […] Når menneskerettighetsorganer, aktivister og domstolen i Strasbourg inflaterer og trivialiserer menneskerettighetene, risikerer de å miste sin legitimitet og oppslutning i befolkningen.»

Etter å ha lest boken er jeg blitt enda mer overbevist om at temaene boken går inn på bør diskuteres i større grad. Gjems-Onstads kritikk er mangslungen og bred, og gjelder en rekke aspekter. Noe av det viktigste forfatteren peker på, er hvordan uklare, generelle formuleringer i menneskerettighetskonvensjoner strekkes for å inkludere selv temmelig banale ting, som foreldres rett til å bestemme barns navn.

Forfatteren er ikke mot menneskerettighetstanken eller -konvensjonene: Spørsmålet er hva som skal anses som menneskerettigheter og prøves av overnasjonale organer.

Forfatteren er også kritisk til utviskingen mellom politikk og menneskerettsjuss. Mange akademikere viser et påfallende sterkt personlig engasjement. Også innenfor viktige organer med reell makt, som Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), finner man tilfeller der autoritetspersoners egne preferanser skinner gjennom.

Eksempelvis har den portugisiske dommeren Alberquerque i sine dissenser i EMD gjentatte ganger kommet med svulstige kommentarer om hvordan et dehumanisert og grådig europeisk samfunn sender ut flyktninger.

Endring av menneskerettigheter og manglende forutsigbarhet

Det er utvilsomt betenkelig hvordan konvensjoners reguleringssfære gradvis endres, noen ganger i strid med hva statene først så for seg. La meg nevne to eksempler der jeg mener at Den europeiske menneskerettighetsdomstol langt på vei har innført rettigheter som strider med forutsetningene som lå til grunn for EMK: