For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Meritokratiet – Hvordan behandle dukser og fukser likt og rettferdig?
DEBATT: Evner, prestasjoner og ferdigheter avgjør fremdeles hvem som får den beste plassen i solen.
Publisert
«Du skal ikke tro at du er noe». Slik lyder første bud av Janteloven. En lov som karakteriserer våre holdninger til, og meninger om medmennesker ganske godt. En lov, forfattet av Aksel Sandemose, mannen som med Janteloven satt ord på vår tilbøyelighet «til å trykke hverandre ned».
Et samfunn som styres av duksene – de flinke, velutdannede og heldigstilte benevnes ofte som et meritokrati. Vellykkede mennesker som oppnår makt, rikdom, posisjoner og anerkjennelse i kraft av å være født med sølvskje i munnen. Mennesker som ofte går for å være smartere enn folk flest, eller mer intelligente som man våget å si i gamle dager.
Meritokratiet fremmer åpenbart ulikheter, og kan oppleves å ha urettferdige følger – for folk flest. Politikere vil imidlertid helst ikke snakke for mye om folks evner, ferdigheter og «smartness» som årsak til at sosial og økonomisk ulikhet oppstår. Det er greiere å snakke om sosioøkonomiske årsaker – om det politiske ansvar partiene har for å sørge for at «folk flest» får like gode muligheter som de flinkeste blant oss.
Skal man på politisk grunnlag kunne forhindre at meritokratiet brer om seg, blir man antakelig nødt til å bytte ut troen på konkurranse, fullt ut med troen på kvotering, loddtrekning, eller en annen form for likebehandling av alle menneskelige ferdigheter og egenskaper. De flinkeste blant oss må med andre ord «jekke seg litt ned», og på generøs måte, ofre sin plass i solen.
Misunnelse, ærgjerrighet og gleden over anerkjennelse er egenskaper som folk flest kjenner de har, i ulik blanding riktignok. Og selv om vi her i Norge er kjent for ikke å se på oss selv som likere enn den andre, er vel vi også – til en viss grad – arvelig belastet med en viss trang til å utnytte våre evner og muligheter, på bekostning av den andre «om så deg gjelder».
«Alle skal med». Både de flinke, og de mindre flinke. Vårt velferdssamfunn har heldigvis utviklet seg slik at partier både til høyre og venstre deler de likhets- og rettferdighetsidealer som preger vår hverdag. Men, at «alle skal med» betyr selvsagt ikke at alle, uansett hva de presterer, yter, eller har evner til, skal ha samme rett til å kunne bli det man vil. Med andre ord: Ikke alle kan bli rakettforsker, hjernekirurg, stjerneadvokat, konserndirektør eller finansfyrste. Og selv om dagens foreldre gjerne ser at deres poder helst bør ta en mastergrad eller to, er det dessverre ikke gitt alle barn å oppnå det foreldre gjerne ønsker og mener deres egne har evner til å oppnå
Samfunnet syn på hvordan flinke eller smarte mennesker skal omtales og behandles har skiftet over tid, og variert avhengig av hvilket samfunn man snakker om. I USA for eksempel, gir nok intelligens eller «smartness» en adskillig høyere kredibilitet og flere meritterende muligheter enn hva tilfellet er for Norges del. Våre likhets- og solidaritetsidealer gjør det dessuten heller ikke alltid udelt sympatisk å opptre ærgjerrig og ambisjonsrikt, hverken i sosiale eller yrkesmessige sammenhenger.
Et samfunn som ønsker å redusere ulikheter, herunder gi alle de samme sosiale og økonomiske muligheter til å «bli til noe», står ofte overfor dilemmafylte valg. Alle vet at ikke alle kan bli rakettforsker. Da må politikerne heller ikke late som om alle kan bli det, hvis bare samfunnet legger til rette for en mer rettferdig utdanningspolitikk. Enten må politikerne forsøke å legge til rette, ut fra den realitet at noen er flinkere enn andre, eller så må politikeren følge en slags utrert likhetsprinsipp, om at «det jeg ikke har, skal heller ikke andre ha».
Enkelt er det uansett ikke å redusere meritokratiets uheldige virkninger. Noen av dem vil uvegerlig føre til større sosiale og økonomiske ulikheter. Vårt samfunns syn på likeverd og menneskeverd tilsier dessuten at vi mer stilltiende snakker om de flinke og evnesterkes privilegier og heldige livssituasjon, men likevel aksepterer resultatene av deres innsats for fellesskapet.
Det er enklere å snakke om at vi mennesker har ulike egenskaper, og at vi har ulike forutsetninger for å lykkes. Man peker da først og fremst på at det er de ulike oppvekstvilkår, og andre sosioøkonomiske forutsetninger som er årsak til at ikke alle blir rakettforskere.
I en temaartikkel om meritokratiet i Morgenbladet av Maria Berg Reinertsen reflekteres det blant annet over synspunktene til den kjente Harvard-professoren og moralfilosofen Michael Sandel. Han har rett og slett foreslått å erstatte karakteropptak til eliteuniversitetet med loddtrekning. En likhetsskapende utvelgelsesmetodikk for å motvirke det elitistiske meritokratiet som etter Sandels oppfatning har fått lov til å utvikle seg, og som setter sitt preg på de aller fleste land og samfunn. Professor Sandel selv formulerer sine likhetsfremmende teser som at det står om «å redde kunnskapen fra konkurranse». Sandels selektive uttak vil kanskje kunne gjøre både dukser og fukser mellomfornøyde, men spørsmålet er hvor rettferdig et slikt seleksjonslotterisystem vil oppleves å være?
En annen interessant refleksjon som Reinertsen gjør seg, skjer gjennom en samtale hun fører med arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen. Hun spør: Hva ligger det egentlig i idealet om «like muligheter» og hvordan vil en høyrepolitiker som Isaksen se på meritokratiets nærmest brutale fremvekst?
«Det er ikke så mange andre måter å organisere demokratiske samfunn på enn å ha et stort innslag av meritokrati», svarer Røe Isaksen blant annet. Nei, så sant som det er sagt. Skulle man redusere menneskets skaptrang, kunnskapshunger, ambisjoner og evner gjennom å avvikle all konkurranse om en plass i solen, ville nok de flinke blant oss finne andre samfunn å tilby sine ferdigheter til, enn til det norske likhetssamfunnet.
Røe Isaksen trekker også inn en historisk dimensjon for å forklare fremveksten av meritokratiet, og de uheldige utslag som kan følge av det. «Arbeiderklassens barn» har etter lang tids kamp tilkjempet seg de samme rettigheter i utdanningssystemet som barn av embetsverk og borgerskap, sier Isaksen, og fortsetter: «Nå ser vi på en måte skyggesiden av det enorme og fantastiske løftet. Nemlig tendensen til å sidestille prestisje med lengere utdanning.» Så sant som det er sagt. Og antakelig noe de fleste politiske partier både må akseptere, og se på som en mulighet snarere enn en trussel mot den nordiske velferdsmodellen.
Skal man lete etter noen trekk ved duksenes adferd eller oppførsel som kanskje ikke alle er like begeistret for, må det være deres tilsynelatende ydmyke måte å omtale sin egen dyktighet og suksess på. Av frykt for å bli oppfattet som elitistisk eller sjenerende vellykket, kler duksen gjerne på seg en unnskyldende mine, når spørsmål om hvordan og hvorfor man har klart å «nå så langt» blir stilt: «Jeg har bare vært så utrolig heldig! At jeg har fått anledning til å kunne ta den utdannelsen, og få lov til å arbeide sammen med så utrolig mange dyktige mennesker.» Mennesker som antakelig har muliggjort duksens drøm om å bli … ja, for eksempel rakettforsker.
En slags innebygd ydmykhet eller en falsk, men likevel sjarmerende beskjedenhet må med andre ord utvises, for å bli akseptert fullt ut – blant folk flest i vårt gode velferdssamfunn, stadig på jakt etter nye likhetsidealer.
Annerkjennelse og respekt for hverandres dyktighet og ferdigheter er uansett grunnleggende viktig å oppebære hos folk flest – av dukser som av fukser. Men politikerne våre må ikke skape et inntrykk av at utjevning av de store sosiale forskjellene mellom folk «bare» har med skatte-, sosial- og utdanningspolitikk å gjøre. Evner, prestasjoner og ferdigheter avgjør fremdeles hvem som får den beste plass i solen.
Venstresiden i norsk politikk har rett i at koronasituasjonen har forsterket en allerede eksisterende sosial og økonomisk ulikhet, enn si, rettferdighet. Og både høyre- og venstresiden har rett i at koronasituasjonen har fått øynene våre opp for at en rekke medborgere, både førstelinjearbeidere og andre utsatte yrkesgrupper over tid, ikke har fått hverken den lønnsmessige eller den yrkesmessige posisjon folk flest mener at de er fortjent. For politikere, og for borgere som allerede har nådd fram til de privilegerte og prestisjetunge yrker, er det mer enn lettvint – kanskje til og med provoserende – å uttrykke solidaritet med, og forståelse for at førstelinjeyrker «nå endelig må kunne bli tilgodesett med litt ekstra under årets lønnsoppgjør».
Spørsmålet om meritokratiets vekstvilkår har like mye å gjøre med hvordan den som blir verdsatt økonomisk, føler seg omtalt og verdsatt i hverdagen av sine medmennesker. Da gjelder det å kunne utvise en form for gjensidig respekt for hverandres valg, posisjoner og ferdigheter. Og da kan Janteloven kanskje ha noe å lære bort, også til sentrale og flinke politikere, og andre dukser: «Du skal ikke tro du er noe». Du skal tvert om være mer enn takknemlig for de gode evnene du har fått, utdelt, men samtidig skjønne at den fremtredende plass samfunnet har gitt deg, skal komme «alle» til gode, og ikke bare pleie ditt eget selvbilde.
Et lite paradoks til slutt. Ærgjerrige, ambisiøse, flinke og evnerike toppidrettsfolk hører man lite om når skyggesidene ved meritokratiet diskuteres. En toppidrettsutøver slipper som regel å skjule, eller prate ned betydningen av sin dyktighet, eller sine helt ekstreme duksprestasjoner. Fotballproffen eller alpinesset hylles av folket. Ene og alene fordi han eller hun er best, flinkest, og mest ærgjerrig på å bli den beste blant de beste – mesternes mester.
