Metoo – ugressmiddelet som kverker hagen

Trond Giske er sannsynligvis ute av rikspolitikken for godt. Han ble forvist og så nektet retur av partifeller som sitter på et tilsynelatende uuttømmelig arkiv av varsler og bekymringsmeldinger. Gjennomgangstemaet er unge Ap-kvinner som utsettes for mas, slibrigheter og tafsing fra en alkoholmarinert Giske. Men ingen har rapportert om vold eller tvang. Giske fremstilles med en iver som en setter på rypefjellet, men synes likevel å ha godtatt avslag. Ingen har påstått at han har misbrukt makt gjennom trusler og lovnader. Giskes synder er – basert på mediefremstillingen – utenfor, eller, i verste fall, i grenseland av det straffbare. Utfra det som er kjent er han hverken anmeldt til eller etterforsket av politiet.

Det betviles ikke at varslerne har opplevd ubehag. Men det som beskrives er langt fra uvanlig på tradisjonelle norske fyllefester. Om det ikke dreide seg om en mektig politiker ville saken aldri ha fått avisomtale. Giske ble avsatt etter en pressedrevet prosess, der noen medier har opptrådt som politiske aktører. I kampens hete har mediene neglisjert presseetikk, rettsikkerheten til den anklagede og respekten for at politikere skal velges og avsettes demokratisk.

Det er likevel liten grunn til å synes synd på Giske. Han falt for eget grep og livsstil. Det er ikke forbudt for en mann nær 50 å spille «nødt eller sannhet» i fylla med 18 år gamle jenter syv om morgenen, eller å strø «booty calls» per SMS rundt seg som digital konfetti. Men en slik type egner seg ikke som statsminister; og det var dit Giske var på vei før alt raknet for ham i 2017. Det handler ikke primært om moral, men om å ha nødvendige egenskaper til å styre landet, herunder en viss selvdisiplin og sosialt gangsyn. Og mer konkret: Evne til å holde promillen trygt under tregrensa og å unngå drøy oppførsel som igjen skaper rykter, anklager og politiske pressmuligheter.

Trond Giske og Donald Duck

Varslene om Giske, slik de er gjengitt i mediene har slående likhet med den ukentlige serien om Donald Duck. I begge tilfeller er det samme grunnhistorie som repeteres jevnlig med overfladiske variasjoner fra gang til gang. Hovedaktøren er mer pussig enn pen i det ytre. Han har gigantisk ambisjonsnivå og energi; som dessverre er omvendt proporsjonalt med talent og gjennomføringsevne. Prosjektet hans begynner lovende, men så ender utfordringen – enten det består i være hundefanger i Andeby eller å nedlegge purunge AUF-ere – med katastrofe og offentlig ydmykelse. For den uheldige anden ender det rutinemessig med at han tar tilflukt i en kasse postlagt til Timbuktu. Giske tar kanskje en sammenlignbar sorti som ordfører i en kommune i Inntrøndelag med pragmatisk festkultur.

Men det er forskjeller på de to. Donald er masseprodusert fiksjon, mens Trond så åpenbart består av kjøtt og blod. Og vi har neppe fått lese alle kapitlene i Giskesagaen. Skal man tro avisene har ikke trønderen fått snøret i bånn én eneste gang på talløse forsøk. Det er påfallende at Norges mest omtalte metoo-sak er fri for sex. Det mediene ikke forteller er om Giske – utover sine kjærester – faktisk har lyktes i å forføre noen noen gang. Basert på trønderens boblende libido, ministerposter og posisjon i nasjonal maktelite gjennom tiår ville det være underlig om ingen damer innen politikk, forvaltning eller media har latt seg friste. Hvis de har det, så er jo deres frivillige sex i utgangspunktet en privatsak. Men et nærliggende spørsmål er om liggingen kan ha hatt karrieremessige og politiske konsekvenser. Sånt er langt fra noen privatsak. Og ryktene florerer. Men av eller annen grunn er det ikke tema i mediene. Etter å ha gjennomlevd en del festing med journalister har jeg anelser om hvorfor.

Handler kun om menn

Giske og andre av hans kaliber bør få kritisk søkelys. Problemet er at lyset bare er på ham, og at metoo bare handler om menn som seksuelle predatorer. Menn som forgriper seg er så visst et problem. Men det utelukker jo ikke at sex også kan være både et middel og mål for kvinner i den sosiale klatreveggen. Eller er det bare menn som er handlende aktører, mens kvinner er viljeløse ofre uten egne planer? Det ville i så fall være å nedvurdere kvinner til nivå med barn. Hvor progressivt og moderne er det?

Og har kvinner egentlig kollektive interesser mot menn? Bør de forene seg i et stort søsterskap mot patriarkatet? Eller kan det tenkes at kvinner snarere er konkurrenter om både posisjoner og menn?

Er det mulig å tenke seg at noen kvinner bevisst bruker utseende og sex for å komme seg opp og frem? Og er det i så fall slik at det er de mest faglig dyktige damene som da vinner frem? Hva med de kvinnene som ikke kan eller ikke vil bruke slike virkemidler?

I offentligheten diskuteres ikke disse spørsmålene. Kanskje fordi de er irrelevante og gammeldagse. Men det man ser og blir fortalt privat – ikke minst fra kvinner – tyder ikke på det.

Det er ingen tvil om at kvinner – velfortjent – har fått mer makt de siste tiår. Men da har de vel også større mulighet til å misbruke makt og innflytelse. Slik menn alltid har gjort. Men kanskje er kvinner moralsk hevet over maktmisbruk? Det er i hvert fall liten aksept for kritikk av kvinnelige politikere. Sånt er sjikane og personangrep. Og som vi vet gjelder det helt andre regler for deres erotiske eskapader.

Ubehagelig

Jeg var i sterk tvil om en hvit mann som pusher femti burde publisere denne teksten. Antagelig burde jeg ikke det. Med unntak av dem som har tilbragt livet etter kjønnsmodning som eremittmunk i en fjellhule, bør ikke en heterofil mann ytre et kremt av kritikk mot metoo. I livet nedenfor fjellhulene er det nemlig umulig ikke å gjøre noe som noen kan fremstille som upassende og krenkende. Og de fleste menn har «noen» der ute. Som det sies i et engelsk ordtak, som inntil nylig var regnet som gjengs folkevisdom: «Hell hath no fury like a woman scorned». Men viser det seg at det er en mannssjåvinistisk myte. Det finnes ikke sånne kvinner. Det finnes bare varslere med ideelle motiver, og rett på å bli trodd.

Jeg kunne sikkert funnet på noe mindre ubehagelig og selvskadende enn å skrive om metoo, kanskje delta i triatlon på Dronning Maud Land. Men noen bør kommentere at offentligheten er i ferd med å bli et absurdteater stadig fjernere fra virkeligheten på bakken. Dessuten blir det for teit at alle menn med snev av livserfaring tier. For å være litt privat er det også et poeng at jeg har en liten datter. Jeg kunne ønske at hun slipper å leve livet sitt i henhold til selvmotsigende propaganda løsrevet fra menneskenaturen. For metoo-moralen beskytter neppe unge jenter. Tvert imot. Og av flere grunner.

For det første er det villedende at all uønsket seksuell adferd fra menn sauses sammen til samme sak. Alt fra klønete replikker til gruppevoldtekt anses som utslag av en felles mannlig overgrepskultur med et felles mannsansvar. Det er som å si at knuffing i en drosjekø og holocaust skyldes samme voldskultur begått av det samme kollektiv av forbrytere. Selvsagt er det også vidt forskjellige typer og grader av seksuelle overgrep, det er vidt forskjellige menn, og det finnes vidt forskjellige kulturer. Dette bør unge jenter vite; de må lære seg å lese mennesker, miljøer og situasjoner. De må skjønne nyanser, ikke minst at hvordan en handling oppleves og intensjonen bak ikke er den samme. De må skjønne at en følge av å være attraktiv er at de vil få både ønskede og uønskede henvendelser fra menn, for eksempel fra Trond Giske. Til de siste kan de takke pent nei. Og hvis noen oppfører seg ufint, er normalt det beste – for egen del – å trekke seg unna, og heve seg over det. Overgrepsofre skal selvsagt respekteres og hjelpes. Men å søke offerrollen aktivt er bare selvskading. Det burde gå an å leve et normalt liv selv om en kjiping tafset på kneet ditt på et nachspiel for ti år siden.

For det andre er det en subtil puritanisme innbakt i metoo-bevegelsen. Man får inntrykk av at hvis en kvinne er del i seksuelle utskeielser, så må hun være utsatt for overgrep. Men også kvinner kan ha glede av utagerende sex uten bindinger. Syttitallsfeministene kjempet derfor mot ideen om kvinner som objekter for mannens seksualitet, og for kvinners seksuelle frigjøring. Metoo-feminismen snur dette på hodet, og krever at kvinner igjen anses som sårbare objekter som må beskyttes fra mannen som handlende aktør. Følgen kan bli at unge jenter innprentes et selvbilde som seksualobjekt, der den sosiale normen er passivitet. I så fall blir kvinner beskyttet tilbake til Jane Austens moralske univers. Jenter bør få vite at de har samme rett til å leve ut sine lyster og innfall som gutter. Så lenge det er frivillig for begge parter er det greit. Kanskje angrer hun, men hun trenger ikke å skamme seg eller stå til rette for noen. Og angeren er uansett forbigående.

For det tredje kan det se ut som mange unge (av begge kjønn) ikke skjønner at ubehag og smerte følger med livet. Særlig sex og kjærlighetslivet. Så lenge partene i seksuelle og amorøse relasjoner ikke har synkroniserte intensjoner og følelser må det bli friksjon. Sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid bli. Og hvis noen sårer seg er det sjeldent straffbart. Kanskje ikke engang umoralsk. I min ungdom var en fast programpost på fest fulle gråtende jenter. Innimellom går jeg forbi den nye generasjon av gråtende jenter i bysentrum. De er ikke blitt misbrukt, men forlatt. Gråtens årsak har nærmest en fast formel: «X-gutt lovet meg A, B og C, men så stakk han av med Y-jente». For jenter er en del av oppveksten å lære seg at X-gutter finnes, at hun kommer over X, og at hun må lære seg å unngå slike X-gutter som utnytter henne. Politiske kampanjer og rettssystemet gir liten beskyttelse mot slike typer.

For det fjerde, og viktigst, er det langt fra slik at «kvinneheten» utgjør noe vakkert idealistisk søsterskap. Enhver kvinne har sine individuelle interesser som vil kolliderer med andre kvinners interesser. Kvinner lurer, svikter og skader andre kvinner. Unge kvinner må lære seg å passe seg for både kvinner og menn. Tidvis overhører jeg praten til grupper med tenåringsjenter på T-banen og undres over om jeg har havnet på en psykopatkongress.

Middel uten presisjon

Og overdrivelsene ved metoo ødelegger samfunnets forvaltning av talent. Et grunnleggende biologisk og sosialt faktum er at kvinner tiltrekkes av menn med status. Offentlige posisjoner har vært en måte for menn å tiltrekke seg kvinner. Nå er posisjon i ferd med å bli et hinder. Menn som søker politiske verv eller toppstillinger innen næringsliv og kultur må forvente at alle deler av privatlivet kan bli hengt ut offentlig. De kan risikere å møte påstander som ikke kan motbevises fra en klager som vanskelig kan motsies fordi offerrollen hennes er forhåndsdefinert. Det eneste kravet til en anklage er en konto på Facebook eller Twitter.

Dette hemmer åpenbart rekrutteringen. Det er neppe klokt om bare menn med testosteronmangel og livsstil som Dalai Lama får tilgang til makt. Det er ikke gitt at de frommeste kandidatene også er de flinkeste. Tvert imot tyder både verdenshistorien og forskning på en viss sammenheng mellom yrkesmessig og erotisk fremdrift. Og asketiske idealister kan drives av fryktelig dårlige idéer.

Metoo har vist seg å være effektivt middel til å luke ut mannsgriser og regelrette overgripere. Men middelet mangler presisjon, og virker rett og slett altfor effektivt. I verste fall blir det da bare menn av den knusktørre prestetypen igjen i makteliten. Og kanskje finner ikke kvinner det attraktivt å jobbe og henge med sånne heller. Dette kan være én årsak av mange til at Arbeiderpartiet er i ferd med å tømmes for både menn og kvinner med kompetanse og karisma. Ap er spesielt hardt rammet, men talenttørken sprer seg over mange arenaer.

Trond Giske var det av nevnte grunner greit å luke ut, men vi bør vi la andre livskraftige herreplanter stå igjen i bedet. Alternativet kan bli en pietistisk ørken blottet for intelligens, realisme, sjarm og humant armslag for menneskelig feilbarlighet.