Den politiske slagsiden hos sakprosa-anmelderne er et problem for samfunnsdebatten

Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? – som tar opp antisemittisme i Norge under annen verdenskrig, og dens betydning for Holocaust i Norge – er i hardt vær, to år etter at den først utkom i november 2018. I Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? påpeker Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen et antall feil i gjengivelsen av kilder, selektiv sitatbruk, utelatt kontekst og feiltolkninger som i sum rokker ved viktige deler av tesen Michelets bok argumenterer for.

For Michelets tese er ikke bare er at norsk antisemittisme danner bakteppe for manglende engasjement i motstandsbevegelsen for norske jøder under andre verdenskrig. Det forblir en rimelig – og viktig – analyse, som Michelets bok har vært en døråpner til. Mer spesifikt er påstanden nemlig at navngitte personer i Hjemmefronten – som Gunnar Sønsteby og Arvid Brodersen – visste om jødeforfølgelsene på forhånd og unnlot å foreta seg noe, og at de som faktisk reddet norske jøder over grensen til Sverige, som Carl Fredriksens Transport, i første rekke hadde økonomiske motiver. For å forenkle litt er det etter Berggrens, Brulands og Tangestuens bok få som mener disse spesifikke tesene står seg – selv om det allerede er kommet relevant nyanserende kritikk også mot kritikken mot Michelet.

Michelets bok og diskusjonen vi nå ser rundt den, har interessante likhetstrekk med Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet, som satte fyr på den offentlige debatten nøyaktig ett år før Michelets bok. Ikke bare gav begge seg fore å se deler av vår nære historie med nye, interessante briller; begge bøkene er også – med rette, må man nok si – blitt beskyldt for en problematisk kildebruk: selektive siteringer, misforståelser og utelatelser, manglende kontekst har sammen med forfatterens tunnelsyn og egne kjepphester utgjort grunnlaget for drøye påstander om hva slags ideologier og motiver bøkenes hovedpersoner har hatt.