De forente palestinske emirater

Gaza-krigen har igjen brakt diskusjonen om en tostatsløsning på den politiske dagsorden. Derimot har det vært få spørsmål om hvilken type statsdannelse det er realistisk å forestille seg kan oppstå i de palestinske samfunnene på Vestbredden og i Gaza? Kan en liberal og demokratisk stat vokse frem i et klansamfunn?

Den svenske journalisten og forfatteren, Per Brinkemo, har skrevet mye om hvilke utfordringer stor innvandring fra klan- og æreskulturer skaper i Sverige. Han holder også jevnlig foredrag for offentlige ansatte – både på sosialkontorer og i politiet – som trenger mer kunnskap om kulturbakgrunnen til mange av dem de møter i sin tjenesteutøvelse. 

Noen uker ut i Gaza-krigen brukte Per Brinkemo sine kunnskaper om det palestinske klansamfunnet til å lansere et tankeeksperiment om den fremtidige palestinske staten. I Jerusalem, Nablus, Hebron, Ramallah, Betlehem, Jenin og i Gaza dominerer ulike klaner. Hva med å la det dannes klanstyrte bystater i form av emirater, som ledes av klan- eller stammoverhoder, sjeiker, som etterhvert kan slutte seg sammen i en føderasjon – De forente palestinske emirater?

Allerede før krigen hadde lignende tanker om klanstyrte bystater blitt fremmet av Mordechai Kedar, en israelsk forsker på arabisk kultur. 

For både Brinkemo og Kedar er en forutsetning for at det skal kunne etableres en levedyktig palestinsk stat etter krigen mot Hamas i Gaza at det diplomatiske arbeidet orienterer seg mot de historiske erfaringene palestinerne deler med sine arabiske naboland. Den politiske orden palestinerne skal leve under bør reflektere både innflytelsen til religionen islam og den samfunnsformen som den arabiske storfamilien, klanen, representerer. 

Palestinerne bør derfor søke politiske forbilder hos sine sunni-arabiske naboland, som nå er tungt inne i de diplomatiske forhandlingene om en tostatsløsning. De herskende dynastiene i Saudi-Arabia og andre gulfstater er moderne utgaver av middelalderens muslimske herskere i Bagdad og Andalusia. De er åpne for kulturell og ikke minst sportslig kontakt med omverdenen og setter i gang spektakulære byggeprosjekter som ledd i en strategi for å skape nye inntektskilder etter oljealderen.

Som under islams storhetstid fører dynastiene i de arabiske gulfstatene en pragmatisk politikk overfor sine fiender, slik tilnærmingen til staten Israel demonstrerer. Abraham-avtalene som normaliserer forbindelsene mellom Israel på den ene siden og De forente arabiske emirater og Bahrain på den andre siden, er et uttrykk for dette. Før 7. oktober var Saudi-Arabia i ferd med å inngå en lignende avtale med Israel. De arabiske gulfstatene trenger israelsk teknologi og entreprenørskap for å skape økonomisk dynamikk og vekst i regionen. 

I dag – som under den arabiske gullalderen i Bagdad og Cordoba – skaper denne politiske pragmatismen og åpningen mot andre kulturimpulser reaksjoner blant forsvarerne av ortodoksi og rettroenhet. Motstanden kommer fra hellige krigere organisert i militser med bånd til prestestyret i Iran, som også er Saudi-Arabias fremste geopolitiske rival i Midtøsten. 

Motstand vil trolig også komme fra den radikale venstresiden, som har gjort Israel-Palestina-konflikten til en arena for å utkjempe en omkamp på vegne av alle ofre for vestlig kolonialisme og imperialisme. Kampen har blitt et brennpunkt for en postkolonial historierevisjonisme, som ikke bare fortolker verden på nytt, men også bringer med seg håpet om en universell frigjøring fra all undertrykkelse, diskriminering og rasisme. Derfor er «vi alle palestinere!». 

Like lite som PLO og Hamas kan den radikale venstresiden anerkjenne Israel som en jødisk stat, selv om Israel kan aksepteres som et realpolitisk faktum man må leve med inntil videre.

Sionismen blir i PLOs charter fra 1964 beskrevet som rasistisk, ekspansjonistisk og kolonialistisk i sine målsetninger og som fascistisk i sine metoder. Samtidig erklæres den væpnede kampen mot Israel som en fortsettelse av en hellig krig, noe som ifølge charteret vil kreve lange rekker av nye martyrer som ofrer seg for den endelige seieren. 

Den palestinske motstandskampen kan derfor helt fra begynnelsen av betraktes som en variant av politisk islam, noe som ble understreket ved at Yassir Arafat var den første utenlandske politiske lederen som Ayatollah Khomeini mottok i Iran etter revolusjonen i 1979. Bildet av de to er et av de få fotografiene med en smilende Khomeini. Én grunn til den oppløftede stemningen var ifølge den svenske forfatteren, Johan Westerholm, at den iranske revolusjonslederen var overbevist om at den mektige Jerusalem-baserte Husseini-klanen som Arafat tilhørte, kunne føre sin stamtavle tilbake til Husayn, sønnen til kalifen Ali og Fatima, Muhammeds datter. Kalifen Ali blir anerkjent som profetens rettmessige etterfølger både innenfor sunni- og sjiaislam og symboliserer derfor en muslimsk enhet før splittelsen. 

Den politisk-religiøse karakteren til den palestinske motstandskampen bør etter mitt syn forstås som et følgefenomen av moderniseringsprosesser i et klansamfunn. Politisk islam kan betraktes som en form for identitetspolitikk. For de unge som flyttet til byene for å studere og arbeide kompenserte fellesskapet i ummaen for klanfellesskapet i landsbyene de hadde forlatt og nå hadde en mer sporadisk kontakt med. 

Islamismen har imidlertid – i likhet med marxismen – ingen teori for statsstyring som anerkjenner prinsippene om konstitusjonalisme og maktfordeling for å beskytte individuelle rettigheter. Individet er underordnet klankollektivet. I kulturhistorien til den arabisk-muslimske verden finnes det ingen motsvarighet til den katolske kirkens familie- og ekteskapslovgivning, som i løpet av middelalderen bidro til å svekke klanenes makt ved for eksempel å forby søskenekteskap og stimulere til dannelsen av kjernefamilier. 

Den palestinske frigjøringskampen utspiller seg derfor innenfor et klan- og stammesamfunn. Siden medlemmer av de militære kampgruppene til Hamas og Fatah alltid tilhører en klan, vil drap som følge av politisk rivalisering og militære trefninger utløse krav om kompensasjon og erstatninger fra den dreptes klan i henhold til den tradisjonelle stamme- og sedvaneloven (´urf). 

Den israelske historikeren, Dror Ze´evi, publiserte i 2008 en analyse av klaner og militser i palestinsk politikk. Klanene styrket seg i takt med svekkelsen av de palestinske selvstyremyndighetene i kjølvannet av den andre intifadaen og splittelsen mellom Fatah og Hamas. Umiddelbart etter Hamas sin maktovertakelse på Gaza var det mange konfrontasjoner mellom Hamas og mektige klaner, som hadde egne militser med nok våpen og voldskapital til å matche Hamas. 

Etter at Hamas greide å nedkjempe militært også de to største klanene, Dughmush og Hillis, ble det imidlertid etablert en modus vivendi mellom Hamas og klanene. Hamas lot klanene i fred og respekterte de eldre lederne. Ja, bruken av de tradisjonelle stamme- og sedvanelovene for å løse konflikter gjennom megling og kompensasjon ble en del av den myke makten Hamas brukte til å styre over Gaza. De brutale metodene til en politistat er derfor som Midtøsten-forsker Dag Henrik Tuastad påpeker utilstrekkelig for å forklare hvorfor Hamas har kunnet beholde makten så lenge.

Krigen mot Hamas i Gaza vil trolig styrke klanene, som vil vise seg å være de mest effektive organisasjonsformene for å ta seg av de sultne og forsvare de svake. Konklusjonen Dror Ze´evi trakk i sin analyse i 2008 er fortsatt gyldig: Klanstrukturene i det palestinske samfunnet er så sterke at selv om man skulle lykkes i å overvinne splittelsen mellom Fatah og Hamas, så vil ikke palestinerne kunne etablere noen effektiv styringsstruktur uten at myndighetene allierer seg med familiene på Vestbredden og i Gaza og i en viss forstand deler makten med dem. Ja, av pragmatiske grunner bør en palestinsk regjering også overveie å tillate klanene å beholde noen av sine våpen og forsvarssystemer, som kan brukes til å assistere statens eget volds- og sikkerhetsapparat. 

Prisen for dette samarbeidet vil imidlertid være et samfunn som er mer desentralisert, mer konservativt og fiendtlig til en politikk for individuelle rettigheter. Kanskje er derfor sjeikdømmene i De forente arabiske emirater et mer realistisk forbilde for den palestinske staten enn demokratiske institusjoner av vestlig type?