Skjebnetid for Syria

Over 10 år med blodig krig. Over 500 000 drepte. Et vakkert og historisk land i ruiner. Flere millioner på flukt. Det er en grense for hvor lenge en grusom diktator kan sitte. Nå har Assad-familiens dynasti falt i Syria. Hverken Bashar eller faren Hafez klarte noensinne å leve opp til den syriske nasjonalsangens første vers, som handler om å beskytte landet og ønsket om velsignet fred.

Syrere over hele verden jubler for regimefallet. Som barn født under en langvarig borgerkrig etter en mangeårig diktators fall stiller jeg meg det ubesvarlige spørsmålet: hva og hvem kommer nå? Vil det syriske folket lykkes der mine somaliske fedre totalt feilet?

Diktatoriske regimers motstandere består som regel av mange forskjellige grupperinger som ofte har kun ett felles mål: å kaste regimet. Dette gjelder også de syriske grupperingene som har stått sammen i den siste offensiven mot Assad, ledet av den islamistiske gruppen Hayat Tahrir al-Sham (HTS). Verdenssamfunnet er med rette forsiktig med å gi denne nye maktfaktoren full støtte før man ser hva den legger på bordet.

I Syrias nye situasjon ligger det flere mulige scenarioer. 

Splittelse

Et av dem er at det snart kan bli fraksjonering og hard intern splid mellom ulike grupper. Det kan bli en kamp om heltestatus. Hvem har bidratt mest, og hvem har kjempet hardest mot regimet? Det kan bli en kamp om posisjoner basert på etnisk og religiøs tilhørighet. Det kan bli uenighet om hva den nye staten skal bygges på. Og det store spørsmålet: Hvem blir Syrias øverste leder og hvordan skal denne lederen velges? Alle disse spørsmålene truer med å splitte den brokete koalisjonen og kaste landet ut i en ny blodig borgerkrig. Et slikt scenario kan fort føre til et enda mer splittet og fragmentert Syria med sterke selvstyrende regioner som delvis er kontrollert og støttet av ulike naboland.

Svak samling

Et annet mulig scenario er at det dannes en svak samlingsregjering. Verdenssamfunnet vil selvfølgelig støtte en moderat samlingsregjering, men i praksis er risikoen stor fra at den vil ha lite makt, være uenig om det meste og kan være svært korrupt. Den første tiden vil en slik regjering kunne få massiv støtte, inntil verdenssamfunnet innser at regimet er korrupt og mangler støtte i befolkningen. En slik politisk situasjon vil dessuten skuffe det syriske folket, og svekke troen på fremtiden. Resultatet blir mest sannsynligvis at mange flytter fra landet, de gamle vil savne Assad-regimets stabilitet mens andre søker ly hos ytterliggående islamistiske grupperinger. 

Det vil også kunne oppstå en korrupt elite som har familiene sine i utlandet, og som beriker seg selv og sløser bort landets ressurser og den internasjonale bistanden. I et sånt scenario kan en ny islamistisk gruppe komme til makten i deler av landet – ikke fordi de har en bedre løsning for Syrias fremtid, men fordi det i mange muslimske land bare er én gruppe som er politisk organisert og som både klarer å kombinere lokal støtte, en form for mobiliserende politisk opprør og en viss grad av selvfinansiering. De kan også fremstå som mindre korrupte i folkets øyne, og samtidig sikre en overfladisk trygghet for folk flest. Prisen blir som alltid et fundamentalistisk regime som ikke respekterer grunnleggende menneskerettigheter, og som ikke har kontakt med omverdenen.

En sterk leder

Et tredje scenario er en samlingsregjering med en sterk leder på toppen, som forsiktig kommer i gang med å samle landet og få kontroll over viktige byer, knutepunkter og grupperinger. En slik leder trenger ikke å være moderat i dag, fordi de moderate kreftene som regel har lite bakkekontakt og legitimitet, dels fordi de har brukt mye tid og energi i internasjonale fora som diskuterer Syrias fremtid fremfor å bli en reell maktfaktor i landet. Etter et regimes fall avgjøres ofte et lands fremtid av hvem som blir en reell maktfaktor på bakken, og det klokeste Vesten og verdenssamfunnet nå kan gjøre er å støtte forsiktig opp under den mest moderate delen av de som har størst makt og kontroll i Syria. Simpelthen fordi alternativet kan være mye verre for det syriske folket og for vår felles sikkerhet.

Disse scenarioene har vært typiske for mange muslimske konfliktland. Det gjaldt Afghanistan. Det gjaldt Libya. Det gjaldt Sudan. Det gjaldt Jemen. Det gjaldt Somalia. Og jeg er redd for at det også vil gjelde Syria.

Det finnes håp

En ting er likevel klart: Syrerne har vunnet over det mangeårige diktaturet. Om de har vunnet freden og friheten, er fortsatt svært usikkert. Men nå som julen ringer inn, kan vi i det minste håpe på en bedre fremtid for det syriske folket. Enda viktigere er håpet om en fornuftig leder som samler landet og som forsiktig klarer å utmanøvrere ekstreme grupperinger i tur og orden, uten at landet havner i en langvarig ny borgerkrig. 

Kanskje er denne analysen i overkant pessimistisk, og står i for stor kontrast til feiringen vi har sett i Syria og andre land syrere har flyktet til. Da passer det seg å nok en gang vise til landets nasjonalsang. Den avsluttes nemlig håpefullt, og handler om vilje til lederskap og vilje til å reise seg opp.