Pensjoner ordet «mikroaggresjon»

Nylig kom en ny rapport fra forskningsstiftelsen Fafo som handler om funksjonshemmede og mikroaggresjoner. Funnene er, kort fortalt, at funksjonshemmede møter masser av mikroaggresjoner, og at det er ille. La meg derfor begynne med å rydde det åpenbare av veien: Det er utvilsomt slik at mange funksjonshemmede støter på uakseptable fordommer, trakassering og diskriminering i hverdagen. Det er viktig å belyse slike problemer og å forsøke å gjøre noe med dem.

Med det unnagjort: til kritikken! Begrepet «mikroaggresjoner» er et begrep som nå brukes på et utall av områder som har å gjøre med minoriteters situasjon – etniske minoriteter, transkjønnede, autister. På relativt kort tid er det blitt et nøkkelbegrep i debatten. Men dette begrepet er en dårlig inngang til å belyse fordommer og trakassering. Og det er en enda dårligere inngang for å gjøre noe med saken. Rapporten om funksjonshemmede viser hvorfor.

Frank Rossavik, som selv er sterkt tunghørt, skriver interessant i Aftenposten om rapporten. Han kjenner seg igjen i rapportens funn om at funksjonshemmede møter «mye hverdagslig nedverdigelse» Han har likevel noen kritiske merknader til begrepet, og skriver: «Jeg har aldri likt ordet mikroaggresjon. Også Fafo-forskerne (og noen respondenter) problematiserer det. Hendelsene er ikke alltid aggressive, heller ikke litt. For meg forblir intensjon viktig, mens et poeng med begrepet mikroaggresjon er at den også kan være utilsiktet.» Men Rossavik aksepterer at «noe skal man jo kalle dyret», og vil ikke «henge seg for mye opp i ord».