Fra Akersgaten til Oxford

Over 15 år av Nils August Andresens liv er tilbragt som ansvarlig redaktør i Minerva. Mye er skjedd med Andresen ved roret: tidsskriftet ble til nettbasert dagsavis, redaksjonen vokste, krympet og vokste igjen, og i høst ble Minervas 100-årsjubileum feiret med brask og bram på Litteraturhuset i Oslo.

Men som Andresens favorittartist Nelly Furtado som kjent sang i 2006: «All Good Things Come To An End». Nå forlater han Minervas trygge favn for å sette ut på et nytt storslått eventyr.

Det var nemlig rundt juletider i fjor at Andresen ble oppsøkt av en god bekjent i ledelsen ved Oxford med et helt spesielt tilbud: En stilling som foreleser ved det gamle, tradisjonsrike universitetet.

– En mulighet til å undervise ved Oxford er på mange måter en konservativ herres våte drøm. Etter så mange år i Minerva, med varierende resultater å vise til, er det også plausibelt at jeg neppe er riktig person til å føre avisen til de høyder den fortjener. Kanskje er det på tide at vi tenker mer tabloid og klikk-vennlig, og mindre Edmund Burke og etymologi. Der har jeg tro på at konstituert ansvarlig redaktør Alexander Zlatanos Ibsen er riktig mann. Hans artikkel om porno i Amazonas ble jo vår best leste sak i 2024. Slik teft er ikke noe man kan lære seg – det er medfødt.

Andresen er nettopp ankommet Storbritannia for å klargjøre flytteprosessen. Fra 2. april krever britiske myndigheter visum for innreise, noe den avtroppende redaktøren ville unngå for enhver pris. Hans kone og to barn kommer senere, og må fikse papirene selv. 

På telefon fra Oxford forklarer han at det føles som en naturlig utvikling å skulle bli foreleser ved en av verdens fremste institusjoner for høyere utdanning.

– Jeg vil gjerne takke Klassekampen for å ha inkludert meg på listen over Norges ti viktigste intellektuelle i fjor. Konklusjonen deres har selvsagt vært åpenbar for meg i årevis, men at det endelig kom litt anerkjennelse min vei, fikk meg til å innse at jeg har mer å bidra med ved å undervise og påvirke morgendagens internasjonale elite på Oxford enn ved å skrive altfor lange, overdrevet balanserte artikler som kun leses halvveis av halve Norges elite. Kåringen ga mitt renommé ytterligere tyngde. Det ville neppe kommet noe tilbud fra Oxford uten Klassekampen.

– En ting er å være blant Norges fremste intellektuelle. Men Oxford er et godt stykke utenfor andedammen?

– Er du blant de ti største i Norge, er du matematisk omtrent blant de hundre største i England. Jeg vil gjette på omtrent 42. plass. Da vil man også uvegerlig kunne påvirke verden i ganske stor grad.

– Tror du at du kommer til å savne den norske debatten og norsk offentlighet?

– For å være ærlig har jeg nok en tid tenkt at den norske debatten er for provinsiell. Det er fullt av senterpartister og klassekamper, strid om kommunesammenslåinger, samferdselsprosjekter og effektivisering av offentlig forvaltning, og så må konservative som jeg late som vi er interessert i det fordi det på en eller annen måte er nødvendig for å holde Giskes nærvelgere innenfor det liberale demokratiet. Det er ganske utmattende for en intellektuell som egentlig bare vil diskutere grunnlagsproblemer i moralfilosofien.

– Men du vil vel savne det gode arbeidsfellesskapet i Minerva?

– Nå var det dårlig linje her, jeg hørte ikke helt hva du sa.

– Du vil vel…

– Jeg tror vi ble brutt jeg. Ha det bra!

Vi ønsker lykke til!