Sylvi Listhaug derangement syndrome

Så har det skjedd igjen, altså: Én uke av norsk offentlighet har gått med til å diskutere noe Sylvi Listhaug har sagt eller gjort. Det er, når man tenker over det, ganske monstrøst.

Først: Jeg liker ikke at mennesker kalles monstre. Uansett hvor umenneskelige handlinger de begår, er det unødvendig med terminologi som umenneskeliggjør dem. Jeg forventer og aksepterer at folk som opplever eller hører om grusomme ting, ikke alltid setter dette hensynet øverst. Jeg forventer likevel litt mer av våre fremste politikere, og særlig av en justisminister som er konstitusjonelt ansvarlig for strafferettspleien. Ambisjonen om at også de aller verste forbrytere i prinsippet skal kunne rehabiliteres speiler et syn på mennesket som jeg mener er en sentral både norsk, humanistisk og kristen verdi – også i vissheten om at rehabilitering langt fra alltid skjer.

Sånn, og med det ryddet av veien: De massive reaksjonene på at Listhaug i en setning kalte pedofile overgripere for monstre, er likevel ikke bare urimelige, men også dypt kontraproduktive.