Salme ved valgkampens slutt

Jeg har lenge hatt en engel i hagen min. Den er hvit, laget av plast og kjøpt på Nille. Jeg har plassert den over en port.  Der har den stått siste vinter, godt kamuflert av sin uskyldshvithet, som om den har deltatt i en vinterkrig.

Ellers har den ikke hatt noen annen funksjon enn den til Nils Bohrs hestesko som hang over hans inngangsdør. Da en kollega utbrøt «Jamen, kjære Niels Bohr, De tror da ikke på at den slags bringer lykke?» svarte Bohr «Nei, nei, naturligvis gjør jeg ikke det, men jeg har hørt at den også bringer lykke selv om man ikke tror på den». Slik har jeg trodd at min Nille-engel kunne gi beskyttelse selv om jeg ikke har trodd det. Ut over det har jeg bare sett på den som dekorasjon.

Men så skjedde det, ikke akkurat i de dager, men en dag nylig, at jeg gikk gjennom porten, og altså under engelen: Da hørte jeg granngivelig at den snakket. Jeg stoppet naturligvis, uten akkurat å fryse til is, for så kaldt har det tross alt ikke vært i sommer, men forundret. Og stirret opp på plastfiguren. Nei, den var som før. Men så hørte jeg det på nytt, og denne gang var det ingen tvil. Stemmen kom fra engelen, selv om den ikke akkurat beveget sine stive plastlepper.