Noe bør sies før det settes punktum

Det kan virke som at sentrale folk i Rødt har fått sjokk.

Det enorme mediepresset gjør tydeligvis sterkt inntrykk.

Mímir Kristjánsson og tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre mener at pressen og folk på sosiale medier har gått altfor langt i å kritisere Bjørnar Moxnes. 

Kristjánsson er enig i at Moxnes fortjener kritikk, men at «det må gå an å ha litt proporsjoner oppi alt dette».

Sira Myhre går lenger og kritiserer «drevet, pressens kollektive blodhunger». Han er så opprørt at følelsene nesten løper av med ham, men han er glad for at det i hvert fall er en «kristenmoralist» som har tatt Moxnes i forsvar. 

Har de et poeng?

Selvsagt har de det.

Alle slike skandaler preges av et enormt engasjement, og de får naturligvis stor oppmerksomhet. Og selvsagt blir det også sagt og skrevet helt urimelige ting. Mange glemmer at selv den simpleste tyv er et menneske og har en familie.

Samtidig må det være lov å si at Rødt har en lekse å lære.

Det er symptomatisk at Kristjánsson for bare noen uker siden skrev følgende på Twitter:

«Til å være så kritiske til den norske sykelønnsordningen er det påfallende hvor raske høyresidas politikere selv er til å bruke den når de driter seg ut på nachspiel eller noe annet går dem imot i livet».

Tweeten siktet til Fremskrittspartiets toppkandidat i Oslo, den til da relativt ukjente Lars Petter Solås, som antagelig gjennomgikk sitt livs mareritt etter at han hadde dummet seg ut på fest.

Nå beklager Kristjánsson denne tweeten, men likevel: Det måtte en Moxnes-sak til før Kristjánsson forsto hvor smålig og ondskapsfull denne tweeten var. 

Kristjánsson har likevel forsøkt å forsvare seg med at tweeten hadde et reelt innhold, i og med at høyresiden er så kritiske til sykelønnsordningen. Men det eneste som står i Fremskrittspartiets program om sykelønnsordningen, er at partiet vil utvide og forbedre den. Så også det «politiske» budskapet i tweeten var juks.

Jeg tar frem dette, selv om Mímir Kristjánsson nå har beklaget det, fordi det bare er et eksempel på hva han og andre representanter for Rødt pleier å tillate seg. 

Rødts modus operandi har lenge vært å fremstille seg selv som en slags «vaktbikkje»; en moralsk høyborg på jakt etter korrupte og onde politikere og næringslivsledere på den andre siden.

Slik iscenesatte en av de tidligere høvdingene, Erling Folkvord, seg i Oslo bystyre, etter hvert også sammen med Bjørnar Moxnes. Og slik har den nye, «friske» stortingsgruppen til Rødt også fremstilt seg selv: De er ukorrupte og uselviske og bare opptatt av å ta fra de rike og gi til fattige. En slags politikkens Robin Hood, som går til kamp mot den onde og selvopptatte overklassen.

Og hvordan føres denne kampen?

Rødt, og Mímir Kristjánsson personlig, gjør det gjerne slik han gjorde det overfor Lars Petter Solås:

Han går til direkte angrep på navngitte mennesker, ofte politiske motstandere, med de midlene som står til rådighet: Man kan drite dem ut, fremstille dem som onde, lyve om dem, moralisere, anmelde dem til politiet eller forsøke å latterliggjøre dem, for eksempel fordi de har «feil» navn. Mulighetene er mange.

Og siden det er VG som nå får unngjelde for å være særlig rammet av blodtåka, kan vi jo minne om hva Mímir Kristjánsson skrev på Twitter dagen etter at den meget respekterte redaktøren og journalisten Olav Versto døde i en tragisk ulykke i 2011: Han var, ifølge Mímir, en «reaksjonær kødd».

Hvis man tillater seg å reagere på noen av de svært ufine og mer eller mindre subtile personlige angrepene, får man svar på tiltale. Det er ikke noe Kristjánsson og Rødt bryr seg om. Da er man jo bare en humørløs idiot.

Rødt kan til og med bli fornærmet, hvis noen forteller høyt hva som står i partiprogrammet.

Men hvem har, opp gjennom årene, reagert på denne adferden?

Ikke så mange. Rødt har stort sett fått herje i fred.

Men nå opplever altså Rødt det som alle andre partier har opplevd før dem.

Det virker som det har gitt dem et sjokk.

Mange andre politikere har opplevd det samme forferdelige fallet som Moxnes opplever nå. Rødt har sjelden kommet dem til unnsetning, selv om Kristjánsson nå dynger oss ned med meldinger han har skrevet før, der han tar andre i forsvar. De er ikke representative, hverken for det Kristjánsson selv står for eller det Rødt står for.

Det er mange som har mye å lære etter en slik skandale som vi opplever nå.

Partiet Rødt har antagelig mer å lære enn noen andre.

Og selv om vi nå alle bør ta medmenneskelige hensyn til Bjørnar Moxnes, er det ingen grunn til å la Rødt-folket få anledning til å snu historien og gjøre seg selv til offer. 

Bjørnar Moxnes og partiet har selv ansvaret for sine problemer.