Rach’n roll

Filmen Shine fra 1995 forteller historien om pianisten David Helfgott, og hans vei fra en alvorlig mental lidelse og til verdenstoppen innen klassisk musikk. Sentralt i Helfgotts liv stod Rachmaninoffs 3. pianokonsert, som han i lang tid strevet med å mestre og som til slutt gav ham den anerkjennelsen han fortjente.

Bakgrunnen for strevet er ganske klar hvis du har hørt stykket. Rachmaninoffs 3. pianokonsert (fra nå av forkortet med "Rach 3") er ett av de mer krevende verkene for klassiske pianister, og har ofte blitt sammenlignet med å bestige K2; et vågestykke som tiltrekker seg eliten, til tross for skyhøy dødsrate. Én sak er det rent tekniske aspektet, men verket krever samtidig et ekstremt godt tak på tempoet og de mer dynamiske partiene.

Klassisk shredding

På lyttersiden tiltrekker Rach 3 seg de av oss som har en svakhet for ekstrem, intrikat og voldsom musikk, enten det er klassisk eller av nyere dato. Undertegnede var derfor fra seg av glede da Oslo Filharmonien denne uken satte opp konserten, som skulle spilles av den unge, tsjekkiske pianisten Lukáš Vondráček.

Vondráček er knapt 30 år, og vant i fjor den svært prestisjetunge Queen Elisabeth-konkurransen i Brussel. Han er spådd en lysende fremtid, men er fremdeles relativt ukjent. Siden det finnes svært mange måter å angripe dette stykket på, så gjør valget av en ung pianist det hele svært interessant. Jeg har selv et svært varmt forhold til Denis Matsuevs tolkning, men den mest kjente fra nyere tid tilhører nok Vladimir Horowitz – en av 1900-tallets største stjerner. Vondráček hadde derfor nok å måle seg opp mot.