Meeropols desillusjon og patriotisme

Sangen The House I Live In ble spilt inn i 1945 med Frank Sinatra på vokal. Teksten var skrevet av Meeropol, og musikken komponert av Earl Robinson. (Arrangementet til innspillingen ble gjort av Axel Stordahl, sønn av norske immigranter på Staten Island.) For et Amerika som var i krig, ble sangen en påminnelse om fellesskap på tvers av religiøs tilhørighet. Sangen ble brukt til å lage en kortfilm laget av Albert Maltz. Målet var å konfrontere antisemittisme og fordomsfullhet i USA. I filmen sier Sinatra:

«Folk over hele verden tilber Gud på ulike vis. Gud skapte alle. Han skapte ingen bedre enn andre.»

Meeropol og Robinson var på ulike tidspunkt tilknyttet det amerikanske kommunistpartiet. Robinson ble svartelistet i Hollywood under McCarthy-tiden. Meeropol, en jødisk newyorker som skrev under pseudonymet Lewis Allan, var frustrert over USA. Meeropol livnærte seg ved å undervise i engelsk ved en high school i The Bronx. En av hans elever var forfatteren og aktivisten James Baldwin.

Det var Meeropol som skrev diktet Strange Fruit, om lynsjingene av afroamerikanere i sørstatene, senere gjort kjent av Billie Holiday i sangs form. Fra trærne i sørstatene svingte menneskekropper, hengte menn, som kråkene forsynte seg av. Meeropols intensjon var å ryste tilhørerne. Dette var en tid med juridisk segregasjon og diskriminering. Da Holiday bodde på Hotel Lincoln i New York, måtte hun bruke bakdøren. Meeropol og Holiday møttes i 1939 på Café Society, den første blandede kaféen i New York City, og hun sa seg villig til å synge sangen.

Kommunistene Julius og Ethel Rosenberg ble henrettet for spionasje på vegne av Sovjetunionen i 1953. Meeropol adopterte deres to sønner. Sønnene var naturlig nok bitre. Bevisene som hadde kommet frem i rettssalen, ledet mange til å tro at Rosenberg-paret hadde blitt uskyldig dømt. Men i 1995 ble materiale fra etterretningsprogrammet kjent som Venona offentliggjort, og det ble klart at Julius Rosenberg hadde vært en spion. Ethel hadde også overtalt sin bror til å spionere ved atomanlegget i Los Alamos. Diskusjonen om dødsstraffene pågår fortsatt.

Sinatra sang The House I Live In under en direktesending da USA feiret hundreårsjubileet for Frihetsgudinnen i 1986. President Ronald Reagan var blant tilhørerne. Meeropol-sønnene skrev i den forbindelse et avisinnlegg hvor de minnet om at Meeropol som følge av sitt politiske syn hadde mottatt stevninger fra The House Un-American Activities Committee. De skrev også at de håpet at sangen «vil påminne alle amerikanere om at patriotisme ikke tilhører høyresiden alene».

Med tanke på den turbulente perioden Meeropol opplevde, og anklagene som ble rettet mot han, kan teksten til The House I Live In virke overdrevent optimistisk, for ikke å si delirisk. Men hva skulle han gjøre? Han elsket landet sitt. Han insisterte på å hylle «drømmen som har vokst seg sterkere, i hundre og femti år.» Han hadde håp for et Amerika som rommet alle livssyn, fri for diskriminering og med retten til å ytre seg fritt.

Den versjonen av patriotisme som Meeropol bekjente seg til, lever videre i Amerika, på tross av at mange de siste fire årene har avskrevet den som død og begravet. Under presidentvalget i 2020 var det venstresiden i amerikansk politikk – demokrater i en ad hoc allianse med konservative utbrytere – som fremstod som mønstergyldige patrioter. En fremmedfiendtlig president som svermet for tyranner stilte til gjenvalg. Han tapte, deretter nektet han å anerkjenne tapet. Republikanerne i Kongressen sådde tvil om valget. Undergravningen av demokratiet ble aktivt støttet fra Moskva. Mon tro hva Meeropol hadde tenkt om det?

Her synger Sinatra The House I Live In live på CBS, 13.11.1951: