Næringsklynger og kunnskapshubber

Næringsklynger er preget av høyere verdiskaping, høyere produktivitet, høyere vekst og høyere lønnsnivå enn i økonomien ellers, og når oljealderen nå går mot slutten er vi avhengig av å kunne stimulere til flere slike klynger i flere sektorer enn det vi har i dag.

Næringspolitikken er på leting etter et livskraftig paradigme.   Knappe ressurser skal anvendes der de gir størst samfunnsøkonomisk avkastning, ellers får vi et effektivitetstap.   Det som på godt norsk kalles sløsing med ressurser.   Næringspolitikken er videre blitt underordnet konkurransepolitikken, i hvert fall hvis en skal følge EU og EØS-avtalen.   Næringspolitikken må ikke vri konkurransen eller favorisere noen bedrifter på bekostning av andre bedrifter.   Prinsippet gjelder for så vidt også for næringer, men her har en viselig unntatt næringsstøtte til landbruket.

Næringspolitikken før og nå Tidligere tiders aktive næringspolitikk hadde helt andre begrunnelser.   Næringspolitikken var gjerne innrettet mot ’å plukke vinnere’ for å stimulere nøkkelbransjer og støtte ’de nye fremtidsnæringene’, men politikerne var som regel dårlige strateger og lett påvirkelige av lobbyvirksomhet fra organiserte næringsinteresser.   Næringspolitikken var videre innrettet mot ’å støtte tapere’, eller ’redde arbeidsplasser’ som det gjerne het på politikerspråket.   Store ’omstillingsprogram’ hadde gjerne mer karakter av ’bevaringsprogram’, og selektiv næringsstøtte kunne til og med rette seg mot enkeltbedrifter.   Og dersom ikke private eiere var i stand til å drive bedriftene med lønnsomhet, var gjerne staten selv villig til å gå inn som eier.