Når lykken begrenser friheten

Hva er frihet? Om jeg kjapt måtte finne en definisjon som var nogen lunde tilgjengelig for folk flest, ville jeg gå for handlingsrom, mulighetsrom. Friheten er viktig når den tilbyr handlingsrom til å gjøre eller velge det (livs)nødvendige, når den gjør oss i stand til å velge det som tjener eget og ofte også andres beste – de vi er ansvarlige for, de hvis liv er knyttet sammen med mitt. Vi trenger friheten til å velge det minste ondet – når det lar seg gjøre.

Andre ganger står valget mellom pest eller kolera. Noen ganger kan friheten gå ut på at man har mulighet til å redde seg selv. Alle som har kjent på kroppen hvordan det er å mangle frihet, alle som vet hva undertrykkelse er, og som har kjempet lenge og tappert mot ytre eller indre barrierer, vet å verdsette den.

Jeg har tidvis følt for å rive av meg håret i ren frustrasjon over et foreldreideal som ligner mer og mer på det rene vanvidd.

Den fordømte friheten

I sommer leste jeg Den fordømte friheten. Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni av filosof Kaja Melsom. Helt siden jeg i vår leste Pål Mykkeltveits omtale av Melsoms bok i Minerva, har jeg tenkt at dette var en bok jeg ville lese. Mykkeltveits omtale av Melsom og alle andre som eventuelt kunne finne på å ha glede av boken hennes, som nevrotiske kvinnfolk, og hans ellers overfladiske og lite faglige lesning av boken, måtte kommenteres. Ikke minst belyste Mykkeltveits kommentar deler av frihetsrommet i Norge i dag: En fagperson som skriver en bok om et samfunnsanliggende kan fortsatt bli redusert til kjønn, samt måtte forholde seg til spekulasjoner om psykisk helse.

Den hyperaktive foreldrerollen

Jeg vil først og fremst gi Melsom ros for å ha skrevet en tankevekkende og spennende bok som egner seg godt for samtaler om det vakre og vanskelige livet. Melsoms bok vil være svært interessant for mange, i hvert fall for dem av oss som er litt tenkende og gjerne grubler over eksistensielle spørsmål. Jeg vil starte med å løfte fram særlig ett anliggende fra boken hennes – som i hvert fall undertegnede frydet seg over å lese: Etter å ha spurt meg selv og andre gjennom flere år om hva i all verden som har skjedd med foreldrerollen, er det en glede å lese Melsoms kritiske perspektiv på det hun kaller dagens hyperaktive og overivrige foreldrerolle – de såkalte cheerleading- og curling-foreldrene.

At klærne ikke er fra Nøstebarn eller at barnehagen ikke er bydelens beste, vil neppe føre til at smårollingen på sikt blir vanekriminell, langt mindre rekruttert som barnesoldat.

Jeg har tidvis følt for å rive av meg håret i ren frustrasjon over et foreldreideal som ligner mer og mer på det rene vanvidd: Hvordan kom vi til det punktet der det gikk inflasjon i antallet juleavslutninger, sommeravslutninger og arrangementer i regi av barnehage, idrett og skole? Hvordan kom vi hit, hvor FAU i barnehagen har x antall underutvalg – utvalg som arrangerer x antall fester og sammenkomster i løpet av en årssyklus? Er det ikke lenger mulig å være forelder, langt mindre vokse opp, som en smule introvert? Og hvorfor i all verden kan ikke store skolebarn på dagtid/tidlig kveld og i ok vær, gå eller sykle noen meter, i stedet for å skysses rundt fra dør til dør som om de var travle stortingsrepresentanter med privatsjåfører?

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Det er ikke til å forundres over at kirke, den politisk grasrota og frivillige organisasjoner generelt strever med å rekruttere frivillige til sitt arbeid – dagens voksne er jo slukt levende av en stadig mer altoppslukende foreldrerolle.