Nasjonalismens ansikter

Jeg har nylig lest to bøker om nasjonalisme, Liah Greenfelds Nationalism og Øyvind Østeruds Nasjonalisme. Begrepet nasjonalisme har fått en renessanse. I etterkrigsårene var det kanskje ikke så merkelig at nasjonalismen ble uglesett, men med Donald Trumps Make America Great Again, kom nasjonalismen med et brak tilbake i den politiske debatten.

Nasjonalisme er viktig, for nasjonen er den største tradisjonelle rammen rundt en befolkning. Vi har mange internasjonale samarbeidsplattformer, og vi har organisasjoner som EU, men nasjonalstatene er fortsatt de viktigste byggeklossene.

Nasjonalismen, og ideene og verdiene som er knyttet til den, er tett knyttet til historisk, politisk og kulturell utvikling. I Norge er nasjonalismen, som vi særlig finner ideene til på 1800-tallet, knyttet til 1814, 1884 og 1905. Den norske nasjonalismen er venstreliberal, der ideer om uavhengighet og nasjonalt selvstyre er viktig. Østerud påpeker at den norske nasjonalismen både har liberale og romantiske røtter. Den var progressiv, og demokratisering og frigjøring var del av samme prosjekt. Noen tydelige resultater er feiringen av 17. mai og nei til EU.