Europa avgjør Ukrainas skjebne

Sannhetens time nærmer seg i Ukraina. Vi går inn i neste fase av krigen. Mye ligger i potten:

Vil Ukraina overleve som en uavhengig nasjon? Hva vil USAs rolle i Europa være etter krigen? Vil Europa være sterkt nok til å holde russiske ambisjoner i sjakk?

Denne uken snakket Donald Trump med Vladimir Putin. Det er uklart både hva de faktisk sa, og hva som blir konsekvensene. Det finnes en berettiget frykt for at Trump søker en avtale over hodet på Ukraina. Samtidig er det altfor tidlig å slå fast at det er russiske betingelser som gjelder: Visepresident J. D. Vance, som tidligere har vært blant de mest Ukraina-kritiske stemmene i Trump-administrasjonen, sier nå i et intervju med Wall Street Journal i natt at USA har både økonomiske og militære virkemidler hvis Russland ikke er medgjørlig i forhandlingene.

Trumps plan for fred er altså full av farer. Men den gir også muligheter, som Europa bør gripe. Og er det et punkt som synes ganske klart, er det at amerikanerne krever at Europa må ta hovedansvaret for Ukrainas og for Europas sikkerhet. Er vi rede til å gjøre det?

Manglende vilje, ikke manglende evne

Kravet er dramatisk i den forstand at vi begynner å se konturene av en endret sikkerhetsarkitektur i Europa, med en mindre potent amerikansk sikkerhetsgaranti. Man kan også mene at det er uklokt av amerikanerne, fordi de mister innflytelse.

Samtidig er det kravet logisk, rimelig og egentlig helt selvsagt: Europa er et rikt kontinent, EU er en av verdens største økonomier. USA har store geopolitiske utfordringer andre steder. Det skulle bare mangle at vi tok ansvar for freden på vårt eget kontinent. Også i Ukraina.

Den europeiske grenen av NATO (uten Tyrkia) har en økonomi som nominelt er mer enn ti ganger så stor som Russlands, og kjøpekraftsjustert fem ganger så stor. Befolkningen er nesten tre ganger så stor.

Men det er et problem, selvsagt, og det er militær slagkraft. Europa har forsvarsbudsjetter som kjøpekraftsjustert faktisk er litt mindre enn Russlands. Det skyldes at Russland har stilt om til en krigsøkonomi de siste årene. Men det skyldes også at Europa ikke har reagert på de geopolitiske endringene i vårt nabolag, som har vært under oppseiling i snart to tiår. Vi har hatt evnen, men viljen har løpt i alle mulig andre retninger.

Norge har vært blant landene som reagerte altfor sent og altfor svakt på et endret Russland – helt tilbake til Russlands invasjon i Georgia i 2008. Heller ikke kombinasjonen av anneksjonen av Krym i 2014 og valget i USA i 2016 av en Donald Trump som utfordret NATO-rammeverket, førte til noen storstilt militær opprustning. Og ikke engang etter fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022 ble det trykket på noen alarmknapp for styrking av forsvaret og militærindustrien.

Derfor har Europa spilt strategisk tredjebratsj i Ukraina-krisen. Når virkeligheten endelig er i ferd med å synke inn i europeiske hovedsteder, er situasjonen ved fronten i Donbas kritisk samtidig som USA er en ustadig forvalter av ukrainsk og europeisk sikkerhet. 

Men dette er ikke en tid for å fortvile. Det er en tid for å handle.

Et kinderegg for et Norge som vil utgjøre en forskjell

Og for Norge er dette ikke bare et tidspunkt for å stå opp for Ukraina; det er en sjelden anledning til å skåre tre sikkerhetspolitiske mål med et spark.

Et dyrt spark, det er så – vi bør begynne med 100 milliarder kroner.

Men akkurat nå har vi tre allierte som etterspør norske penger. Vi har pengene, og å bruke dem fremmer våre strategiske interesser overfor alle tre.

USA først: Både Donald Trump og forsvarsminister Pete Hegseth har krevd at Europa betaler mer for Ukraina. I EU har man kontret at EUs samlede støtte økonomisk overgår den amerikanske, men det er på siden av poenget: Ukraina er vår nabo, og det er vi som insisterer på at en løsning må bevare en uavhengig ukrainsk nasjon. Ved å annonsere et markant beløp nå, kan Norge påvirke amerikansk vilje til å forsvare ukrainske interesser i de samtalene som nå vil komme: Det blir billigere å true med en militær pisk hvis Russland er uvillig til å imøtekomme amerikanske ønsker. Samtidig viser Norge at vi lytter til grunnleggende sett rimelig amerikanske krav om europeiske bidrag; og at Europa har verdi som en alliert. Det er viktig når det transatlantiske båndet er under press.

Samtidig er EU – kanskje – endelig i ferd med å våkne. I kjølvannet av Trumps og Putins telefonsamtale publiserte Kaja Kallas, EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, en uttalelse (i det såkalte Weimar+-formatet, som inkluderer Storbritannia) der Europa forplikter seg på Ukrainas uavhengighet og suverenitet og sier seg klare til å øke støtten. Europa ønsker altså en plass ved forhandlingsbordet, og ønsker å sikre at også Ukraina får det. Men tale er billig, handling er dyrt. Norske penger vil kunne bidra vesentlig til et europeisk strategisk løft for å få innflytelse på de prosessene som nå ligger foran oss. Pengene vil også kjøpe goodwill i EU. Det er viktig både med tanke på handleskrigene som kan ligge foran oss, og for å styrke norske allianser på denne siden av havet.

Til sist Ukraina: Norske penger – brukt rett – kan spille en rolle for situasjonen på bakken de nærmeste månedene, mens samtaler pågår. Det er avgjørende viktig å hindre en kollaps i den ukrainske frontlinjen. Det finnes muligheter for å utnytte slitasje på russisk side. Økonomien i Russland er i resesjon, inflasjon truer og et tydelig signal om at Ukraina ikke kollapser, kan påvirke russisk vilje til videre krigføring. Pengene kan også brukes til å utvikle samarbeid med ukrainsk militærindustri, som nå er blant de største i Europa. Hvis den industries kan utvikles i et selvstendig Ukraina i årene som kommer, vil det også bidra til å styrke norsk og europeisk sikkerhet.

100 milliarder, nå!

Norge kunne og burde gitt mer tidligere. Og argumentene som nå er åpenbare, har ligget der i det minste siden valget i USA i november. Samtidig bør det nå være lettere å fatte beslutningen: Norske bidrag nå vil nå mer entydig enn tidligere gå inn i en politisk prosess med sikte på å avslutte krigen. Det handler om vilkårene for den avslutningen.

Og vilkårene formes av den som betaler. 

Selv om USA fortsatt er overveldende viktig, er det derfor riktig å si at akkurat nå avgjør europeisk vilje Ukrainas skjebne.

For noen dager siden fremmet Venstre forslag om å øke støtten for 2025 til 100 milliarder kroner. Forslaget er innenfor handlingsregelen, slik at den ballen i denne omgangen kan legges død.

Erna Solberg kom i går med en uvanlig sterk Facebook-post som krevde at Ukraina skal ha rett til å være med i samtalene som former vilkårene for en fred, og som siterte e-tjenestens vurdering om hvor viktig disse vilkårene er for Norge: «En avslutning av krigen på russiske premisser vil styrke Moskvas tro på militærmakt som utenrikspolitisk virkemiddel, og Russland vil kunne gjenoppbygge og anvende landets militærmakt også andre steder».

Høyre har bedt om et hastemøte om Ukraina-støtten. Dermed må vi forvente at Høyre setter penger bak den analysen nå.

Også Jonas Gahr Støre sier i dag til VG at Ukraina «må sitte ved bordet og snakke på vegne av egen frihet og selvsendighet og det vil vi støtte». Tidligere har han likevel unnlatt å trekke den økonomiske konklusjonen av dette resonnementet. Kanskje har det handlet om en frykt for Russland, at norsk synlighet gjør Norge utsatt. Når forhandlingene er her, er tiden for den frykten uansett forbi.

Kampen for fremtidens europeiske sikkerhetsarkitektur slutter ikke her. Europeisk økonomisk, industriell og strategisk tenkning må legges om. Den opprustningen vi har sett så langt, må være et gulv vi raskt skal opp fra. Behovet for økt støtte til Ukraina gjennom forhandlingsprosessen kan også utvikle seg. 

Men en ny fase i denne kampen begynner nå. «Står man ikke for dette, så faller man for alt», avslutter Erna Solberg sin post. Det utsagnet kan ikke stå hvis det ikke følges opp av ekte, meningsfulle bevilgninger.

Den må begynne med raskt å vedta 100 milliarder som det vil være tverrpolitisk enighet om innenfor handlingsregelen.