Nei til EU – et nei også til Kants kategoriske imperativ?

Hvis nei-folket tror at tap av norsk sjølråderett og overføring av makt til Brüssel er et ubetinget onde for folk flest her i landet, ja, da er det på høy tid med en ny EU-debatt. En felles overnasjonal lovgivning der enkeltnasjoner gir og tar, i den gode felles saks hensikt, nemlig å komme frem til et best mulig allment (universelt) lovverk, er i dag mer viktig enn noensinne.

Den tyske filosof Immanuel Kant (1724-1804) skjønte det allerede for nesten 300 år siden. Da ga han nemlig verden en moralsk og rettslig handlingsregel med stor relevans, også for dagens provinsielle EU-debatt her på berget.

Kants «kategoriske imperativ» er enkelt sagt at det man selv ønsker å gjøre, og begrunnelsen for det, skal kunne omsettes til en allmenngyldig lov. Det vil bety, overført til den EU-virkelighet som 27 land lever frivillig og godt med, at de både ønsker og aksepterer en felles lovgivning.

Nei-folkets viktigste argument for å holde Norge utenfor EU er frykten for tap av sjølråderett. 450 millioner mennesker i Europa deler ikke denne særnorske frykten. De mener tvert om at det er riktig og nødvendig å lempe noe på sjølråderetten. Hensikten med det vil være at de selv og fellesskapet kan få det bedre enn de mener det ville fått ved å tviholde på nasjonal sjølråderett. Med andre ord, store deler av Europa deler ønske om at ens egen sannhet maksime (Kants begrep) for sosial og økonomisk velstand, bør kunne omsettes til felles sannet – «en allmenn lov.» I EU-sammenheng vil en «en allmenn lov» for eksempel i praktisk og juridisk forstand kunne være EUs forordninger og direktiv.

Kants «kategoriske imperativ», noe forenklet sagt, innebærer at det du selv mener er sant og riktig helst bør oppfattes som sant og riktig også for andre, hvis du ønsker at det skal bli allmenngyldig, det vil si oppfattes av «alle» som et moralsk og politisk grunnlag for sosial velstand og sikkerhet.

For at en slik allmenn lovgivning skal fungere for EUs 27 medlemsland, må selvfølgelig hvert enkelt medlemsland gi avkall på noen av sine særegenheter på alle områder. Kravet her hjemme i Norge om å beholde norsk «sjølråderett» slik nei-siden definerer det, går rett og slett ikke an hvis vi skal ha noe håp om å komme med i det gode selskap eller fellesskap. Som EU-medlem må vi «gi og ta». Vi må tilpasse våre egne politiske prinsipper og kjepphester til de politiske prinsipper og overnasjonale kjepphester som 27 land og 450 millioner andre europeere har akseptert som felles (universelle) for EU.

Den norske nei-siden lever tydeligvis i en forestillingsverden der den tror og mener at 27 selvstendige nasjonene ikke helt har skjønt sitt eget beste. Det mer sannsynlige er kanskje at de 27 EU-nasjonene har skjønt bedre enn hva den norske nei-siden har, hvordan deres eget nasjonale politiske idégrunnlag (identitet) faktisk kan leve vel så godt innenfor fellesskapet, som utenfor.

Til slutt: Spørsmålet om EU skaper fred har også blitt et tema i den litt haltende EU-debatten. I sitt politiske verk «Til den evige fred», argumenterer Kant blant annet for demokrati og internasjonalt samarbeid. Mange mener at Kants fredstanker la grunnlaget for mange av dagens ideer om menneskerettigheter og internasjonal rett.

Fletter vi igjen Kants tanker inn i et moderne EU-perspektiv, vil det kanskje ikke være helt galt å hevde at større regionale forpliktende sammenslutninger som EU tjener fredens sak. 450 millioner europeere gis gjennom EU-fellesskapet antakelig et bedre grunnlag til å tenke fred sammen enn hva 5 millioner nordmenn er i stand til å tenke, alene.