Vitenskap fremfor fiendskap: Til minne om Tom Stafford

General Thomas P. Stafford er død, 93 år gammel. Han var en av USAs sagnomsuste astronauter på 1960- og 70-tallet, den gangen det 20. århundrets mennesker tok en side ut av fremtidens historiebok og, mot all odds, reiste til Månen. Vel så viktig, men langt mer ukjent er det at Stafford som astronaut bidro til Den kalde krigens slutt. Hans liv er verdt noen ord når han nå er gått ut av tiden.

Etter å ha gått bare tre dager på Harvards berømte business-skole, sendt dit av det amerikanske luftforsvaret der han hadde gjort seg kjent som et administrativt og matematisk geni – og som en av USAs aller beste testpiloter – fikk Tom Stafford vite at NASA ville ha ham som astronaut. Han sa ja på dagen.

Stafford ble en av USAs høyest dekorerte astronauter og offiserer. Han fløy fire romferder: Gemini 6 og Gemini 9 – begge viktige trinn på veien mot månelandingen – og to Apollo-ferder: Apollo 10, selveste generalprøven før den første landingen på Månen, og Apollo-Sojuz, det virkelige gjennombruddet for øst-vest-samarbeid i rommet.

Apollo 10

Apollo 10 sier mye om Stafford. Etter tre vellykkede prøveferder – én av dem endog rundt Månen – var NASA klar til å lande på Månen med selve månelandingsfartøyet. Men månelanderen som var klargjort for Apollo 10 i mai 1969, var for tung til faktisk å ta av igjen fra Månen. Mange mente dessuten at en full generalprøve med adskillelse fra kommandoseksjonen, nedstigning mot Månen, og så oppstigning og sammenkobling igjen, måtte gjennomføres før man faktisk skulle lande. Det hadde vært planen hele tiden, og her skulle man ikke ta noen sjanser, om enn kostnadene ved disse ferdene var store. (Det er verdt å huske at kostnadene var noe av det som gjorde programmet så omstridt i samtiden.)

Noen mente imidlertid at det fikk være grenser for forsiktighet! Apollo 9 hadde vist – i bane rundt Jorden – at månelanderen fungerte som bare det. Og det var jo bare å vente noen få måneder til den neste månelanderen var helt ferdig, så kunne Apollo 10 lande på måneoverflaten. Da var vekten riktig, og Stafford kunne bli den første til å sette sine ben på Jordens grå satellitt.

Men Tom Stafford selv, med støtte fra sitt mannskap – John Young og Gene Cernan – var klar i sitt råd: Generalprøven skulle gjennomføres, og han var fullt villig til å senke sitt fartøy ned mot Månens overflate for så bare å vende tilbake igjen til moderskipet. Mange har mistenkt ham for å ha hatt en hemmelig plan om likevel å lande – men det var verken nok drivstoff eller riktig vekt til å kunne klare det. Så det ble med generalprøven.

Historiebøkene

Faktum består at Stafford kunne ha blitt den første på Månens overflate. For ham var likevel programmet viktigst – og dermed skrev i stedet Neil Armstrong seg inn i historiebøkene.

Der fortjener også Staffords navn å stå. Seks år senere ledet han Apollo-programmets aller siste romferd, denne gang ikke til Månen, men til en fredelig sammenkobling i jordbane med et Sojuz-fartøy fra Sovjetunionen. Ikke bare var Stafford en dyktig kommandør for selve romferden, han la sin sjel i at denne fredsoverturen fra begge sider skulle bli vellykket. Hans vennskap og nære samarbeid med sovjeternes kommandør, den legendariske Aleksej Leonov – den første astronaut som hadde foretatt en romvandring utenfor romfartøyet, tilbake i mars 1965 – varte livet ut for dem begge. Leonov gikk bort i 2019.

Det var mye intern kritikk i USA mot Apollo-Sojuz-prosjektet. I praksis gav man fienden fullt innsyn i et romprogram som på 1970-tallet hadde kommet lenger enn Sovjetunionens. Men i både Washington og NASA så man dette som en enestående mulighet til verdifulle PR-poeng, og enda viktigere: til å vise at fredelig samarbeid faktisk er mulig.

Stafford var ikke bare en briljant astronaut, men også en glimrende diplomat. Hans ledelse av prosjektet fra amerikanernes side er blitt hyllet som et reelt bidrag til at Den kalde krigen flere år senere tok slutt. Ferden fant sted skjedde samme år som Helsingfors-erklæringen ble underskrevet og bidro til en atmosfære av fellesskap og delt stolthet.

Etter den vellykkede Apollo-Sojuz-romferden fortsatte Stafford å kjempe for samarbeid i rommet, og et av resultatene ble Den internasjonale romstasjonen (ISS), et av de ytterst få samarbeidsprosjekter mellom øst og vest som består etter den tragiske og brutale Ukraina-invasjonen.

General Tom Stafford visste at der politikken kommer til kort og våpnene begynner å tale, så kan seriøse vitenskapskvinner og -menn likevel samarbeide, lære av hverandre og beundre hverandre. Stafford fortjener derfor å huskes ikke bare som en storartet pilot, men som en døråpner for – og en ivrig vedlikeholder av – en stor visjon: at vi skal utforske verdensrommet sammen i fred. Det samarbeidet kan på sitt beste smitte over til vår egen klode.

Henrik Syse er styremedlem i stiftelsen Minervafondet.