Seierens organisator

Fridtjov Clemet var Høyres generalsekretær fra 1974 til 1986, I løpet av disse årene steg partiets medlemstall fra 75 000 til 178 000. Høyre gikk fra 17,4 prosent ved stortingsvalget i 1973 til 24,8 prosent i 1977, 31,7 prosent i 1981 og 30,4 prosent i 1985. Clemet ledet partiapparatet frem til en gullalder.

Partiet hadde samtidig en gylden generasjon av politiske frontfigurer som leste datidens tenkning og behov bedre enn noen tidligere Høyre-generasjon etter krigen. Erling Norvik, Kåre Willoch, Jo Benkow og Kaci Kullmann Five dannet et firkløver som fornyet norsk politikk, inspirerte en ny generasjon over hele landet til politisk aktivitet og solgte budskapet med stor kraft i alle medier. Ingen av dem kunne gå et skritt verken på Karl Johan eller Storgata i Tromsø uten å bli gjenkjent og kontaktet. 

Det kunne Fridtjov Clemet. Han ble knapt nok gjenkjent noe annet sted enn i aksen fra Stortinget til Høyres hus. Men han satte viktige spor uten at folk flest visste hvem som gikk foran og satte dem. For det var han som organiserte og systematiserte all den aktivitet som frontfigurene skapte og som gjennom sin ledelse av partiorganisasjonen forsterket den politiske aktiviteten i bygder og byer. Nå har den siste av disse kjempene gått ut av tiden.

Francis Sejersted skriver i sitt bind av Høyres historie «særlig fra fra omkring 1979, ble det mer systematikk og kontinuitet i partiarbeidet. Særlig karakteristisk var det at organisasjonen helt ut i de ytre ledd ble trukket inn i den politiske debatt». Kombinasjonen av en reisende partileder i Erling Norvik og den systematiske organisasjonsbygger Fridtjov Clemet ga rett og slett formidable resultater. Og begge kjente godt til forhold langt borte fra Høyres hus i Oslo: Norvik var finnmarking, Clemet hadde jobbet både som journalist og partimedarbeider i Nord-Norge.

Flere har tidligere karakterisert Fridtjov som «seierens organisator» etter Høyres triumfer i 1981 og 1985. Det er en god karakteristikk. Men hans innflytelse strakte seg langt utover det organisatoriske. Kanskje var han ikke den som brakte frem de spenstigste ideene til ny politikk. Men han visste utmerket godt hva som ikke ville fungere utover i partiorganisasjonen. Han hadde evnen til å si nei, og han ble lyttet til. 

For de av oss som hadde gleden av å jobbe tett med ham i hans generalsekretærperiode, fremsto han også som et lederideal. Han var åpen om det som skjedde der toppfolkene møttes, uten å være illojal. Han veiledet oss på en slik måte at vi knapt nok forsto at vi ble korrigert. Han ga oss ferskinger frihetsgrader som vi knapt trodde var mulig. Og han viste en omsorg for hver enkelt av oss og våre pårørende som nærmest var rørende. Kort sagt, å ha hatt ham som sjef var en skole i ledelse og dermed et springbrett til å bli klar for nye utfordringer.

Men han hadde også en irriterende egenskap. Før elektronikkens inntog i arbeidslivet, fløt det alltid av papir på arbeidsplassene. Unntatt ett sted. På Fridtjovs pult var det sjelden mer enn ett A4-ark. Og han hadde en eneste arkivskuff i skrivebordet. Men hver gang vi trengte et dokument, var det ikke på egne overfylte skrivebord vi fant det, men i den ene arkivskuffen. Det var noe magisk over hans evne til å forstå hva som skulle kastes og det lille som man ville trenge senere.

Da Willoch dannet sin rene Høyre-regjering i 1981, trodde nok de fleste at partiets generalsekretær skulle få en fremtredende post i regjeringssystemet. De mange nye posisjonene som skulle besettes var unektelig et godt arbeidsmarked for partiets ansatte og fremtredende tillitsvalgte. Det er knapt nok noen overdrivelse å si at den eneste som forble i sin gamle jobb gjennom høsten dette året var Fridtjov. Willoch og Benkow tok vel rett og slett ikke sjansen på å fjerne dette ankerfestet fra partiorganisasjonen.

Jeg vet ikke om Fridtjov var skuffet over denne løsningen. Det ville være meget fjernt fra ham å gi uttrykk for noe slikt. Regjeringsdannelsen ga ham enda flere å vise omsorg overfor. En liten episode kan vise litt av hans lederegenskaper: En Høyre-regjering hadde ikke embedsverket sett siden 1920-tallet. I tråd med norsk embedsmannstradisjon hadde regjeringsskiftet gått smertefritt, og partiorganisasjon opplevde å få god hjelp fra sekretærene til den nye politiske ledelsen i departementene. Fridtjov sendte derfor en kake til hver av disse sekretariatene til jul. Den responsen han fikk på denne oppmerksomheten, rørte ham nærmest til tårer. Noe slikt hadde sekretærene aldri opplevd, og servicen ble ikke dårligere etter dette!

I 1986 fikk Fridtjov Clemet stillingen som generalsekretær for Nordisk Råd i København og senere ble han ekspedisjonssjef for nordiske saker i Utenriksdepartementet. Det sier seg selv at denne kloke, diskrete mannen også på disse postene gled rett inn og gjorde en utmerket jobb frem til pensjonsalder.

I 11 år hadde han også den viktige jobben som styreleder i SOS-barnebyer, og satt 4 år i Oslo bystyre.

Hans store samfunnsmessige engasjement bevarte han til sitt siste. Så lenge helsen tillot det, møtte han alltid opp på Civitas morgenmøter, til sin datters store glede, Og hans siste politiske ønske fikk han gleden av å oppleve: At Høyre i et valg ble større enn Ap.

Med Fridtjov Clemets død er alle høvdingene fra Høyres storhetstid på 70- og 80-årene borte. Partiet har vært heldige som i så mange år har kunnet trekke veksel på hans erfaring og klokskap. Det samme har hans kone Berit, hans tre døtre og øvrige familie. Han vil bli dypt savnet, lenge.