Nietzsche ville ikke stemt på SV

Multikunstner Kristopher Schau og professor Einar Duenger Bøhn lager podcast om Friedrich Nietzsche – prestesønnen, filologen, filosofen, bøllen og geniet. Premisset er enkelt. En episode per bok, 14 i antallet. Selv om premisset er enkelt, er prosjektet smått ekstremt: Det kommer nye episoder hver uke, og Kristopher har regnet seg frem til at han må lese 42 sider om dagen – jeg er glad i Nietzsche, men lurer på om det ikke hadde vært mer lettvint for sjelen å tilbringe én uke i et butikkvindu på Karl Johan.

Noe av det som gjør podcasten vellykket, er at de to ikke er redde for å synse og spekulere. Skal man lage en podcast om en filosof som døde for 120 år siden, blir det fort tørt og kjedelig om man hele tiden skal plassere alt i en historisk kontekst. Det blir langt mer interessant når man gjør som de to og stiller spørsmål ved om vi kan ta innover oss hans tenkning i dag. Hva ville Nietzsche tenkt om dagens samfunn? Hvem ville han likt best av Schau og Bøhn? Hvilken musikk ville han kritisert? Hva ville han tenkt om Kulturrådet? Dette er bare noen av spørsmålene som dukker opp i de tidlige episodene. Slike spørsmål er dessuten i tråd med Nietzsche. Han var en tidløs tenker, som på mange måter snakket til fremtidenes mennesker.

Et nietzscheansk blikk på forskjells-Norge

Det er vanskelig å tillegge Nietzsche en bestemt «lære», fordi han kontinuerlig endret oppfatning, men jeg vil i det videre, etter inspirasjon fra Schau og Bøhn, benytte anledningen til å spekulere i hva Nietzsche ville tenkt om dagens Norge. Å gjøre det uten å forsøke å provosere litt, ville vært en hån mot tidenes kanskje mest kompromissløse og utfordrende tenker.

Nietzsche er nok mest kjent for sitt felttog mot kristendommen. Han mener at den virkelige logikken bak religionen er hat mot vår egen, menneskelige natur. Se for deg de forskjellige driftene som et menneske besitter: trangen til å dominere, være suksessfull, seksuelle drifter og så videre. Kristen tro lærer oss at disse driftene er noe man skal undertrykke, den fokuserer i stedet på livet etter døden. Livet er noe man skal holde ut, ikke feire. For Nietzsche representerer derfor kristendommen selvhat – å benekte våre egne impulser, er å benekte selve det som gjør oss menneskelige. Fokuset på det neste livet fører til at vi mister mening med livet her og nå. Nietzsche mener at kristen moral representerer en form for slavemoral, fordi kristne verdier – fattigdom, saktmodighet og ydmykhet – gjør det trygt for de svake i et samfunn. Han mener dette vil favorisere de svake og vanskeligstilte. Når de svakes verdier blir universelle, skaper det til slutt universell middelmådighet.

Nå er det riktignok stadig færre nordmenn som tror på gud. Men selv om vi tror mindre på gud, er fortsatt en av kjerneverdiene i vårt samfunn den kristne tanken om medlidenhet. Ja, medlidenhet kan muligens også betegnes som en sosialdemokratisk verdi, og i Norge er vi som kjent alle sosialdemokrater. Norge i dag er et av historiens mest likhetsorienterte og egalitære samfunn. Ulikheten er lav, og det er mindre forskjell kulturelt mellom fattig og rik enn det er i de fleste andre land. Til tross for at ulikheten, både økonomisk og kulturelt, fortsatt er lav, hører vi daglig politikere på venstresiden skrike ut at klasseforskjellene og ulikheten øker. Kampen mot forskjells-Norge er en av venstresidens fanesaker, og høyresiden er stort sett enig i at forskjellene ikke må øke.

For Nietzsche er dette oppskriften på et middelmådig samfunn. Når en kultur er besatt av hvordan de svake og vanskeligstilte har det, skaper kulturen en mentalitet der det som har den aller største verdi, er tilfredshet. For Nietzsche er dette «flokklykke». Han mener at hvis vi retter alt av samfunnets kraft mot å hjelpe de svake så mye som mulig, så forsvinner tanken om de storslåtte individer. Og ifølge han er det storslåtte individer og deres bragder som virkelig driver en sivilisasjon og kultur fremover. Dagens USA kan brukes som et eksempel. Landet har enorme forskjeller og høy grad av ulikhet, likevel skapes velstand, kunnskap og innovasjon på et nivå som knapt kommer til syne i noen andre av verdenshistoriens sivilisasjoner. Nietzsche mener vi bør dyrke de på toppen av samfunnet, fordi dette vil gagne alle. Det er de storslåtte individene som skal sette samfunnets idealer. Når disse individene kveles av massenes tyranni, vil det føre til at helheten blir dårligere. I stedet for å tilbe medlidenhet, tilfredshet og middelmådighet, bør vi heller derfor, i tråd med grekerne, romerne og vikingene, feire ambisjon, styrke og makt.

Nietzsche ville trolig foraktet samtlige norske partier og de fleste norske verdier, akkurat som han foraktet det meste i sin samtid. Dette er selvsagt en del synsing, men en ting kan vi nok uansett hevde med sikkerhet – Nietzsche ville ikke stemt på SV.

Kristopher og Einar

Podcasten til de to er kanskje først og fremst for oss som er glad i Nietzsche, men du trenger absolutt ikke å være noen kjenner av filosofen for å sette pris på lydsporene som kommer fra Kristopher og Einar. Skal du få med deg alt, må du riktignok sette av en del tid. Hver episode varer nemlig mellom 90 og 120 minutter (undertegnede har hørt fire episoder). Er ønsket å nå ut til et bredest mulig publikum, ville det nok vært et bedre grep å korte ned noe. Ja, de kunne hentet litt inspirasjon fra Nietzsche. På grunn av sykdom kunne han etter hvert bare skrive i korte perioder av gangen, derfor er hans bøker fulle av aforismer og skarpe uttalelser.

Schau er klar på at han kan lite om filosofi, mens Bøhn er professor i nettopp filosofi. De to utfyller hverandre. Schau er aktivt interessert og representerer den jevne lytter, mens Bøhn er kunnskapsrik og på sett og vis fungerer som lærer. Det er dessuten åpenbart at begge to har sansen for den utfordrende tenkeren. Dette fører til en god dynamikk, for eksempel ved at Schau jevnlig leser passasjer og sitater fra Nietzsche, som Bøhn kan gi utdypende forklaringer på og tolkninger av. Dette fungerer bra, fordi Nietzsche har så mange gode, skarpe og ofte tvetydige aforismer i sine tekster – det er gullkorn på rekke og rad, som både motiverer og provoserer.

Det er (og blir) også interessant å følge hele hans forfatterskap kronologisk med de to, fra unge Nietzsche, via hans mellomperiode, til den modne versjonen av filosofen (eller «kokko Nietzsche», som Schau på et tidspunkt sier). Det gir en fin dimensjon for oss som har lest vår Nietzsche, men ikke har gjort det å lese han til en sport.

Det som ikke dreper deg …

Selv om vi alle opplever motgang og ting som vi anser som nederlag, enten det er snakk om døden av en far, karrieremessige tilbakeslag eller andre ting, burde vi være glade for å kunne gjenleve de smertefulle hendelsene også, ifølge Nietzsche. Vi må lære å innarbeide sorg og feilgrep som deler av livets skjønnhet. Smerte er ikke noe du skal bli frelst fra (kristendommen), eller som skal unngås for enhver pris (nihilisme). For å leve et fullverdig liv må man risikere smerte og motgang og overkomme det. Det skal omfavnes og mestres.

Ifølge Nietzsche bør vi sette oss mål som vi er i stand til å forplikte oss til. Det å strebe etter noe, å lide gjennom et mål man har satt for seg selv, er det som skaper en følelse av lykke. Se for deg at du A) jukser på eksamen og får toppkarakter. B) jobber hardt, lenge og opplever motgang på veien mot eksamen og får toppkarakter. Det er alternativ B som ville gitt deg den største tilfredsstillelsen og følelsen av lykke. Poenget til Nietzsche er at du gjennom å mestre hindringer som gir deg motstand på veien mot målet ditt, virkelig lærer deg å sette pris på at smerte og motgang også er viktige deler av livet. Smerte og motgang er på sett og vis en betingelse for lykke og tilfredstillelse.

Dette er lærdom som er viktig å ta med seg i disse koronatider, når det er lett å føle seg motløs. Ja, livet er vanskelig å smertefullt til tider. Men sett pris på det. Nyt medgang, motgang, glede og smerte som viktige deler av helheten. Sett deg mål, anstreng deg, hør på Kristopher og Einar, les din Nietzsche og feir livet!

«Så lenge der har funnes mennesker, har mennesket gledet seg for lite: Bare dette, mine brødre, er vår arvesynd!»

– Friedrich Nietzsche