Sivilisasjonenes boksekamp

Forestill deg sivilisasjonenes boksekamp. I det ene hjørnet står anarkiet og egger opp publikum. I det andre hjørnet finner vi tyranniet og flekser musklene. Midt i bokseringen står en spinkel samfunnsmodell som sikrer at frihet og velstand kan blomstre. Den overlever bare hvis vi makter å holde de to bokserne adskilt i hvert sitt hjørne. Slik er samfunnsanalysen servert av årets nobelprisvinnere i økonomi.

I går fikk Daron Acemoglu, Simon Johnson og James A. Robinson tildelt sin velfortjente «Nobelpris» i økonomi. Gjennom studier og populærvitenskapelige bøker (som The Narrow Corridor) har de vist oss hvor skjøre våre demokratiske institusjoner faktisk er – og hvor lett et samfunn kan tippe over i enten anarki eller tyranni.

Acemoglu og hans medforfattere har gjennom mange år med forskning argumentert for at det vi kjenner som «velfungerende samfunn» (som f.eks. har rettsstat, eiendomsrett og økonomiske muligheter for alle) er resultatet av en vedvarende drakamp mellom stat og sivilsamfunn. Staten må være sterk nok til å håndheve lover, men ikke så mektig at den undertrykker. Borgerne og sivilsamfunnet må være levedyktig nok til å gi staten motstand, men ikke så sterke at det fører til anarki. Denne balansegangen – som de kaller «den smale korridoren» – er krevende å oppnå og enda vanskeligere å opprettholde. 

Norge kom seg inn i den smale korridoren. Det er det mange grunner til, men et av jubileene vi feirer i år er en veldig god pekepinn på hvorfor vi havnet der. I år er det nemlig 750 år siden Magnus Lagabøtes landslov ble innført. Den sikret likhet for loven og brakte på banen nye prinsipper som arverett for kvinner. Loven spredte makt og sikret en balanse mellom tyranniet og anarkiet. Akkurat det som kreves for å havne i den smale korridoren. Landsloven ble også grunnlaget for senere lovgivning i Norge.

Et annet sentralt, og i tillegg kontroversielt, funn i vinnernes forskning, er at land med inkluderende politiske og økonomiske institusjoner over tid har en tendens til å bli mer velstående enn land med utbyttende institusjoner. Inkluderende institusjoner sikrer eiendomsrettigheter, rettssikkerhet og like muligheter for befolkningen. Utbyttende institusjoner konsentrerer derimot makt og ressurser hos en liten elite. 

For å illustrere dette: Spanias strategi for koloniseringen av Bolivia var å hente ut så mye sølv som mulig fra fjellene der, og det er delvis grunnen til at Bolivia idag er på 120. plass i FNs utviklingsindeks. Storbritannias strategi for sine kolonier var (i hovedsak) å transplantere små miniversjoner av Storbritannia til nye geografiske områder. Canada er i dag på 18. plass på FNs utviklingsindeks. Her er det selvsagt mange nyanser, men forskningen til Acemoglu, Johnson og Robinson la grunnlaget for en akademisk debatt som dro økonomifaget fremover.

Et åpenbart spørsmål er hvorfor ikke land som er plaget med anarki og tyranni ikke bare bytter dette ut med en moderne nordisk blandingsøkonomi med maktspredning og folkestyre? Oppskriften ligger jo der, klar til bruk! Nettopp her kommer politikken inn i bildet. Elitene som nyter godt av utbyttende institusjoner ofte vil motsette seg reformer, selv om det ville gagne samfunnet som helhet. 

Grunnen er at de frykter å miste sin privilegerte posisjon. Samtidig gir deres teorier håp om at endring er mulig under visse omstendigheter. Dersom borgerne og sivilsamfunnet kan samles om et legitimt behov for endring, vil selv tyranner se fordelen ved å gi fra seg makt og innføre demokrati for å beholde i det minste noe innflytelse. 

Slike øyeblikk av institusjonell endring er imidlertid sjeldne og skjøre. Det skjedde da England erstattet sitt eneveldige kongedømme i 1688 med et konstitusjonelt monarki der makten var spredt. Det har de holdt på siden den gang. Et mer moderne eksempel er Sør-Afrikas reise fra apartheidstat til demokrati. Dette viser nettopp hvor skjør overgangen kan være. Landets tidligere president, Jacob Zuma, er tiltalt for korrupsjon og takket være en lang rekke skandaler tapte ANC flertallet i parlamentet for første gang siden apartheid.

Det vi kan lære av årets pris er at et velfungerende samfunn ikke kommer av seg selv, men er et resultat av århundrer med samfunnsutvikling der tyranni og anarki kjemper mot hverandre. Vi skal prise oss lykkelige for at Norge klarte å havne i den smale korridoren. Det er det sted ytterst få land havner til slutt. Og dersom vi skal forbli der, må vi vedlikeholde og videreutvikle de gode institusjonene vi har.