Bekymret for esende stat og kollaps i den offentlige samtalen

Når Michael von Tetzschner ankommer kafeen der jeg venter på ham, og setter seg ned med en kopp te, gjør han det med en viss gravitas. Og det skyldes delvis navnet, hvis klang, i alle fall for meg, minner om slike som «Kåre Willoch» og «Lars Roar Langslet».

Disse navnene tilhører en kategori politikere som liksom er for folket, men på ingen måte av folket. Og denne kategorien politiker, slår det meg, har vi knapt her i landet lenger.

Kanskje passer de da heller ikke inn i det nåværende politiske landskapet – for Tetzschner, når han ser overskriften i notatboken min, «Intervju med Michael von Tetzschner», finner frem en penn og stryker smilende «von» fra siden.