Svalbard er en av våre mest krevende utenrikspolitiske øvelser

Den 14. august i år markeres hundre år siden Norge heiste orlogsflagget på Skjæringa ved Sysselmestergården i Longyearbyen for å markere norsk suverenitet på Svalbard. Etter intense forhandlinger i kjølvannet av første verdenskrig, ledet av Norges minister og ambassadør i Paris, Fritz Wedel-Jarlsberg, ble den nordlige øygruppen, tidligere kjent som et terra nullius (ingenmannsland), lagt under norsk administrasjon. Dette skjedde ikke uten motstand fra andre nasjoner, men ble nedfelt i Svalbardtraktaten – en avtale som gir Norge både rettigheter og plikter på øygruppen.

Donald Trumps åpenlyse grønlandsbegjær har skapt en uro for om Svalbard blir neste brikke i spillet om Arktis. Blant andre har Kristelig Folkepartis leder tatt til orde for en økt militær tilstedeværelse på øygruppen. Vi må ikke være naive, sies det. Men like farlig som naivitet er en mulig utfordring av folkeretten og norsk militarisering av Svalbard. 

Svalbardtraktaten er et unikt folkerettslig dokument, og Norges suverenitetshevdelse har gjennom de hundre årene som har gått siden norsk suverenitet trådte i kraft, vært en av nasjonens mest krevende utenrikspolitiske øvelser. 

Sabelrasling i nordområdene

Donald Trump sendte i forrige uke sin sønn til Nuuk for å undersøke mulighetene for å gjøre Grønland amerikansk. Dette er ikke bare en provokasjon mot Danmark, som har suverenitet over Grønland, men også en destabiliserende handling som svekker den diplomatiske balansen i nordområdene. Det er urovekkende at en alliert behandler en annen alliert på denne måten. Noen har derfor stilt spørsmål om Trump kan gjøre noe lignende med Svalbard, og svaret er selvsagt nei. 

Noen umiddelbar militær trussel mot Svalbard er det ingen som ser for seg i dag, selv om Arktis er et sikkerhetspolitisk spenningsområde. Derfor er kravet om økt militær tilstedeværelse på øygruppen et lite egnet svar på utfordringene. 

Den hybride tidsalder

De største truslene er hybride og har sivil drakt; sabotasje og opinionspåvirkning. Kabler er blitt kuttet og fremmede staters sivile tilstedeværelse økes. Kremls utenrikspolitiske pitbull, pressetalskvinne Marija Zakharova i russisk UD, er jevnlig og høylytt opprørt over det hun påstår er norske brudd på Svalbardtraktaten. Det siste skal vi selvsagt ta med en stor klype salt, det er en del av Russlands spill.

La oss likevel prøve å se for oss at en stat gjennom denne formen for krigføring skulle finne fakta og argumenter som faktisk holder vann. I Norge er dybdekunnskapen om Svalbardtraktaten og dens historie begrenset, mange tiårs hemmelighold har skapt et ekkokammer og et kunnskapsunderskudd i politikk og forvaltning rundt hva som er sannheten når det gjelder folkeretten omkring Svalbard. Denne kombinasjonen kan skape en alvorlig situasjon for Norge. For selv om NATO i prinsippet skal holde sin beskyttende paraply over Svalbard, står vi på flere områder alene i svalbardpolitikken.

Det er Svalbardtraktatens artikkel 9 som fastslår Svalbards militære status: Det er ikke tillatt med baser eller festningsverk, og Svalbard kan i fredstid heller ikke benyttes i såkalt «krigsøyemed».

Norske myndigheter har historisk vært svært varsomme med å utfordre artikkel 9. I flere tiår etter den andre verdenskrig holdt Forsvaret seg langt unna Svalbard. 

Sesjon for innrullering av vernepliktige på Svalbard ble flyttet til Tromsø for ikke å provosere. En amerikansk offiser som en gang besøkte Longyearbyen iført uniform, ble bedt om å skifte til sivilt umiddelbart. Da flyplassen var under planlegging, proklamerte norske myndigheter i et promemoria 29. september 1971 at flyplassen skulle være «reservert utelukkende for sivil luftfart». Det fikk utslag som at et norsk Orionfly med reservedeler til et kystvaktskip som lå med motorhavari ved en anledning ble nektet å lande for å sette av reservedelen.

Høsten 1992, etter det tragiske forliset med tråleren «Njord», ble det besluttet å erstatte Sysselmannens Bell 212-helikoptre med en helikoptertjeneste som hadde bedre redningskapasitet. Det ble vurdert to alternativer: Sea King – som de øvrige i redningstjenesten eid av Justisdepartementet, men operert av Luftforsvarets 330-skadron og med militære kjennetegn – eller en rent sivil, innleid helikoptertjeneste.

Rent logistisk og operasjonelt talte mye den gang for Sea King-løsningen, hvor tjenesten kunne samordnes med 330’s virksomhet på fastlandet. Av frykt for å utfordre artikkel 9 ble det likevel bestemt å styrke den sivilt innleide tjenesten på Svalbard med Super Puma, underlagt Sysselmannens politimyndighet.

Vi må spille etter boken

Norske myndigheter har etterhvert, med god dekning i traktaten, inntatt en mer selvsikker linje overfor artikkel 9: Luftforsvarets C130 lander regelmessig i statlig oppdrag for sivilsamfunnet og fregatter legger til kai i Longyearbyen. 

Kreml beskylder jevnlig og med utestemme Norge for å bryte artikkel 9. Et slikt narrativ passer godt inn i den russiske fortellingen om «det aggressive Norge». Det spillet skal vi selvsagt ikke bry oss nevneverdig om.

Men samtidig er det nå slik at spenningen er høyere i områdene omkring Svalbard enn kanskje noen gang tidligere. Da skal vi opptre med fasthet, styrke og besluttsomhet. 

Men samtidig må vi ikke tråkke over. En norsk militarisering av Svalbard vil neppe virke avskrekkende, kun provoserende. Og det vil være en provokasjon uten hensikt: For sikkerhetsutfordringene for de norske øyene langt der nord er ikke primært militære, i alle fall ikke i dag. Sikkerhetsutfordringene ligger som påpekt i den hybride verden og fremmede staters angivelig sivile initiativ. Da er selvsagt Forsvarets overvåking av havområdene og styrket etterretningsarbeid nødvendig. Men en militarisering av Svalbard er ikke svaret. 

Chr. Mikkel Dobloug har Mastergrad Grand Strategy and Diplomacy fra London School of Economics and Political Science. Han er alumni til den strategiske tenketanken LSE-Ideas. Dobloug er honorær konsul emeritus for republikken Kazakhstan og er i dag kulturpolitisk talsperson for Industri- og Næringspartiet.