Vi trenger sentrum i norsk politikk. Og der hører Venstre hjemme.

Civita avholdt 09. januar en interessant debatt hvor partilederne til Unge Venstre, KrFU, FpU og Unge Høyre diskuterte spørsmålsstillingen «Borgerlig krise?». Utgangspunktet var høstens politiske jordskjelv i Danmark hvor de to tradisjonelle styringspartiene «gjorde det utenkelige» og dannet koalisjonsregjering. For å unngå dette i Norge virker mange å se eneste løsning i en tettere integrasjon på såkalt borgerlig side – underforstått regjeringskvartetten fra 2017-2020.

Andre, med meg, mener derimot at en gjenoppliving av det politiske sentrum er riktig svar på utfordringen – som et alternativ til en begrensende og polariserende blokkpolitikk. Dette mener jeg fortjener en reell debatt.

Det er nå drøye to tiår siden Stortinget svarte nei til statsminister Bondeviks kabinettspørsmål om gasskraft og kastet den siste rendyrkede sentrumsregjeringen, med Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet, ut av sine kontorer. Etter det har det blitt stadig mindre prat om sentrum som et reelt regjeringsalternativ – og i høst gikk min partileder Guri Melby så langt som å «gravlegge» hele det politiske sentrum.

Rollen som sentrumsparti er i sin natur et helt unikt komparativt fortrinn: det er som å delta i et kortspill hvor du har permanent tilgang på selve jokeren – kortet som gjør at du kan samarbeide med alle spillerne rundt bordet. Når du i stedet for å utnytte denne muligheten vil kaste kortet og be om et nytt, som effektivt reduserer ditt handlingsrom med 50 prosent, så mener jeg det er behov for en reorientering.

Jeg var medlem i Venstre i mange år før vi tok en pause i forholdet mellom 2013-2020. I min første periode, særlig på midten og slutten av 2000-tallet, var vi mange som snakket høyt om at Venstre kunne bli et 10-prosentparti eller mer – som et fyrtårn i sentrum og et liberalt, moderat korrektiv til Ap og Høyre. Etter fallet under sperregrensa i 2009 så jeg en gradvis vending til et parti som i stadig større grad knyttet seg til Høyre, og etter hvert Frp (som førte til at jeg og en del andre meldte oss ut).

Siden da har jeg opplevd et parti som virker å definere suksess med at man klarer å karre seg over sperregrensa med et par desimaler; å klamre seg fast over avgrunnen til dødens dal, holdt i hånda av Høyre og deres utlån av taktiske velgere hvert fjerde år. Denne stakkarslige mentaliteten blir tydelig for meg når Melby, allerede tre år før neste stortingsvalg, i samme intervju sier at hun vil «gi Erna Solberg full backing» – før noen form for forhandlinger er åpnet.

Jeg tror ikke velgerne lar seg inspirere av denne holdningen. Jeg gjør i hvert fall ikke det. De fleste mennesker vil naturlig la seg trekke mot vinnerlaget framfor taperlaget. Skal du vinne må du tørre å si høyt at du vil vinne – helt på egenhånd, uten behov for kunstig åndedrett fra andre. Det gjør man ikke ved å stå med lua i hånda og spørre Høyre – eller Arbeiderpartiet – ydmykt om å få være med som nisse på lasset. Venstre og sentrum både trenger og fortjener mer selvtillit til egen posisjon og potensiale – selv om det i dag er ganske begrenset.

Mange har latt seg begeistre av sentrumspolitikerne i tv-serier som Borgen og Designated Survivor. Noe av grunnen tror jeg er at de er møkk lei av blokkoppdelingen av norsk og utenlandsk politikk.

Enten er du sånn, eller så er du sånn, liksom.

Nei – sånn er ikke folk.

Skal du ha et kart som faktisk er tilpasset det politiske terrenget i Norge, må det tegnes opp etter flere akser enn den tradisjonelle økonomiske venstre/høyre-fordelingen. Du må legge inn koordinatorer for dimensjoner som kultur og verdier, miljø/natur/klima, innvandring, sentrum-periferi, religiøs-sekulær, med mer. Etter å ha plottet inn alt dette vil du få et politisk landskap med en ganske ny og ulik oppdeling av partiene enn det mange vil være vant til – og langt bedre overens med folk slik de faktisk er sammensatt.

Noe av suksessen til Senterpartiet før forrige valg kan for eksempel tilskrives at de klarte å treffe mange mennesker som er konservative eller moderate i verdispørsmål, men som vil ha en venstreorientert økonomisk politikk. En del av Minervas lesere vil nok se større kultur- og verdipolitisk slektskap hos både Sp og Ap enn hos Venstre på sitt mest liberalistiske. På motsatt vis kan noen miljøpartiers manglende fremskritt rundt i verden sannsynligvis tilskrives at mange miljøengasjerte velgere synes det er problematisk å måtte gifte seg med verdibaserte saker som legalisering av narkotika, flere juridiske kjønn og ubegrensede abortrettigheter – så problematisk at de går andre og mer verdimoderate steder.

Unge Venstres leder Ane Breivik hadde i Civita-debatten gode observasjoner om dette. Hun snakket om avmakten mange mennesker opplever i møte med noen av de siste årenes og tiårenes store samfunnsendringer. Eksempler kan være innvandring som følge av EØS-innlemmelsen, klimaavgifter som skaper økonomiske vanskeligheter for mange, og en globalisering som har skapt enorm ulikhet. Disse negative effektene har samtidig kommet som svar på alvorlige utfordringer, her hhv mangel på arbeidskraft, klimakrise og et ønske om solidaritet med fattige land. Dette er eksempler på kompliserte spørsmål som plasserer seg på kryss og tvers av den klassiske venstre-høyre-aksen.

Nettopp derfor mener jeg også Ane Breivik gjør et strategisk feilgrep når hun plasserer Venstre endelig inn i et borgerlig fellesskap i forbindelse med sitt gjenvalg som UV-leder og skriver at det er få i Venstre som kjenner seg igjen i Bondevik I, og når hun i Civita-debatten identifiserer avvisning av sosialdemokratiske ideer som del av Venstres moderne identitet. (Dette er min tolkning og ikke ordrette sitater). Som sosialliberaler fremmedgjøres jeg sterkt av denne begrensningen.

Vi er rett og slett mange som verken opplever oss som borgerlige eller sosialister. Det gjør i hvert fall ikke jeg. Og på de andre aksene jeg nevnte over shopper jeg litt her og der. Jeg er veldig grønn, svært liberal i frihetsspørsmål, ganske konservativ i en del verdipolitiske spørsmål, og jeg har gitt opp nesten all tro på en New Public Management-styrt offentlig sektor. Rommet for et slikt mangfold og sammensetning av politiske ideer er kanskje hovedgrunnen til at jeg fant mitt hjem i Venstre – og jeg kjenner mange i både Sp, KrF og MDG som har søkt til de respektive partiene av lignende årsaker.

Det finnes også realpolitiske fordeler ved å være helt fristilt de to tradisjonelt største partiene, slik Bondevik I var. Fravær av Ap og H i den sentrumsregjeringen betydde nemlig også at verken NHO eller LO fikk sitte med hånda på rattet. Selv om trepartssamarbeidet er viktig for det norske samfunnet, tror jeg vi kunne hatt godt av litt variasjon og regelmessig pause fra de to partenes direkte regjeringsinnflytelse. Hadde løsningene til Bondevik I fått muligheten til å virke lengre enn to og et halvt statsbudsjett tror jeg vi kunne sett en del spennende utvikling. Hvor kunne for eksempel det grønne skiftet vært i dag hvis ikke NHO og LO hadde sittet med fus og veto på beslutningene sammenhengende siden årtusenskiftet?

Guri Melby begrunner delvis gravleggelsen av sentrum med at Senterpartiet har beveget seg vekk fra sentrumsidealene. Det sies på inn- og utpust i mange kretser at Senterpartiet har bidratt til populisme og har et hovedansvar for å polarisere debatten. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på utspill og forslag fra Sp og Senterungdommen som har bidratt til dette. Samtidig mener jeg både Venstre og andre partier skal være forsiktige med å være høye og mørke i denne saken. Slik jeg ser det har mitt eget parti bidratt vel så mye til denne retoriske splittelsen gjennom karikering og tidvis oppkonstruering av harde og til dels fordummende konflikter.

Ønsker man et bedre samarbeid er gjerne første skritt å strekke ut en hånd og invitere til dialog.

I min kommune Drammen velger derfor Venstre å gå til valg i 2023 på å samle sentrum som et tredje alternativ til de utdaterte Høyre- og Arbeiderparti-blokkene. Vi vil også holde de mest ytterliggående kreftene unna makta, ved at vi har lovet ikke å inngå i politiske samarbeid med Frp og Rødt etter valget.

I vår kommune betyr «sentrum» per nå V, KrF, Sp og MDG – en blokk som kan bli jevnstor med H og Ap hver for seg. Andre steder kan dette også inkludere lokale lister, og i noen kommuner stiller kanskje ikke alle fire partier liste, eller har felleslister. Det viktigste er politikken og verdiene.

Jeg mener sentrumspartier i 2023 kan samles under blant annet følgende saker:

• Et mer velfungerende demokrati hvor flere mennesker reelt opplever at de er inkludert og blir tatt på alvor

• Et godt og sterkt fellesskap hvor det er mer som forener enn splitter, samtidig som alle har individuelt rom til å nå sitt potensiale og dyrke sine interesser

• Gjennomføring av det grønne skiftet på en måte som skjer raskt, effektivt og ikke-symbolsk, og med lavest mulige negative sosiale konsekvenser

• Muligheter til å leve både desentralisert og ruralt

• Mer tillit til enkeltmennesker og deres kunnskap som lever nært beslutningene det angår, og mindre overstyring fra resultatbaserte målstyringsorganer

• Moderat offentlig pengebruk, hvor det fokuseres på å videreutvikle tjenestene og tilbudene vi allerede har, framfor å investere i overdådige og dyre prosjekter som kanskje ikke er nødvendige

• At godt vedlikehold er like viktig som vekst

• Tilrettelegging for frivillig arbeid og omsorg i egen familie som alternativer til lønnet arbeid, inn i en framtid med mer automatisering og en større demografisk andel med pleiebehov

Så vil noen sikkert innvende at alt dette også kan realiseres innenfor en borgerlig – eller sosialistisk – samarbeidsplattform. Det kan hende. Det er imidlertid kun gjennom sentrumssamarbeid vi minimerer behovet for hestehandel med ytterliggående krefter.

Ikke bare lokalt, men også nasjonalt mener jeg det er mer som forener enn som skiller V, MDG, Sp og KrF – og mer enn nok til at det er på høy tid å åpne en ny, reell sentrumsdebatt på både «blå» og «rød» side; 22 år etter Bondevik I.