Norge trenger langsiktige løsninger – ikke fløypolitikk

Hver valgkamp er et skue der partiene konkurrerer om hvem som kan love mest, men uten en helhetlig visjon for hvor Norge skal være om 10, 20 eller 40 år. Det vi ser, er styringspartier som kun er opptatt av å administrere status quo. I en tid preget av økende usikkerhet står norsk politikk fastlåst mellom to ytterpunkter, som begge viser seg ute av stand til å levere på det som virkelig betyr noe. Venstresiden, med sitt fokus på å bryte med vår kristne kulturarv og svekke grunnleggende prinsipper som eiendomsretten, tilbyr løsninger som hverken bevarer samfunnets stabilitet eller fremmer individuell frihet. Høyresiden, på sin side, pakker en stadig tettere integrering med ustabile internasjonale krefter inn i retorikk om nasjonale verdier – en retorikk som ikke reflekteres i praksis. Resultatet er at norsk politikk mister kontakten med de verdiene som har sikret stabilitet og fremgang siden grunnloven av 1814.

Venstre fløy: Svekkelse av tradisjonene

Venstresidens politikk svekker flere av samfunnets grunnpilarer. Med en retorikk som avviser vår kristne kulturarv og tradisjoner som utdaterte, undergraver de verdier som har sikret solidaritet, fellesskap og respekt for individets rettigheter gjennom historien. Dette er ikke bare et brudd med arven som har formet Norge, men også en farlig vei bort fra det som skaper stabilitet i usikre tider.

Samtidig ser vi et målrettet angrep på eiendomsretten – en av de viktigste drivkreftene for økonomisk vekst og individuell frihet. Venstresiden fremstiller eiendomsretten som en hindring for sosial rettferdighet, men unnlater å erkjenne hvordan den har muliggjort både personlig ansvar og samfunnsbygging. Kombinert med en politikk som straffer gründere og verdiskapere, skapes det et klima der innovasjon og økonomisk vekst kveles, som med formuesskatten på ikke-realisert kapital. Når man må betale skatt på verdier som kun eksisterer på papiret, fjernes insentivet for å investere i Norge. Dette fører til stagnasjon, arbeidsplassflukt og en svekket nasjonal økonomi. Resultatet av denne politikken er like ineffektivt som næringspolitikken i Sovjetunionen, der staten forsøkte å styre økonomien på bekostning av privat initiativ. Ved å angripe både kulturarven, eiendomsretten og verdiskaperne bidrar venstresiden et samfunn som verken har røtter i historien eller evnen til å blomstre i fremtiden. Dette er en oppskrift på stagnasjon, ikke vekst.

Høyre fløy: Suvereniteten forhandles bort

På høyresiden ser vi en retorisk vilje til å bevare tradisjonene, men det står i skarp kontrast til en politikk som kontinuerlig svekker Norges selvråderett. Til tross for at folket har sagt nei til EU to ganger, jobbes det utrettelig for å undergrave dette valget gjennom avtaler og direktiver som binder Norge tettere til Brussel. EØS-avtalen har gitt noen fordeler, men konsekvensene av underliggende direktiver som ACER er langt mer alvorlige. Når strømprisene presses opp av internasjonale krefter, og Norge tvinges til å eksportere energi uten hensyn til egne behov, svekkes både økonomien og demokratiet. Samtidig er det påfallende hvor ambivalent høyresiden forholder seg til institusjoner som monarkiet. Til tross for bred støtte blant folket, mangler partiene på høyre fløy en klar linje om hvorfor det norske kongehuset er en viktig del av vår identitet og historiske stabilitet.

Hvor er den langsiktige planen?

Mens politikerne bruker tid på ideologisk kamp og fløyspill, forblir de største utfordringene uløste. Boligprisene stiger til nivåer som gjør det umulig for unge familier å etablere seg, og distriktene tømmes for arbeidsplasser og innbyggere. Fødselstallene faller faretruende, og eldrebølgen vil kreve en betydelig større befolkning i arbeidsdyktig alder for å sikre samfunnets bærekraft. Hvor er de konkrete planene for å flytte arbeidsplasser ut av storbyene, gjøre distriktene mer attraktive eller bygge en boligpolitikk som gir rom for vekst?

Når historien viser oss eksempler som de store katedralene, jernbanene og kraftverkene i Europa, ser vi hvordan samfunn tidligere har prioritert langsiktige investeringer selv i tider med usikkerhet. De som bygde disse monumentene for fremtiden, var ikke redde for å ta vanskelige beslutninger, fordi de visste at store visjoner krever tid, innsats og mot. Det er på tide å legge partipolitisk spill og ideologiske dogmer til side. Norge trenger en politikk som bygger på verdier som har tålt tidens tann: suverenitet, tradisjoner og et sterkt nasjonalt fellesskap. Samtidig må denne politikken ta inn over seg fremtidens utfordringer, fra eldrebølgen til energi- og matsikkerhet.

Dette betyr en revitalisering av distriktene, en politikk som fremmer små og mellomstore bedrifter, og en nasjonal energistrategi som faktisk prioriterer behovene til Norge. Det betyr også å stå fast på verdier som eiendomsrett og vår kristne kulturarv – ikke av nostalgi, men fordi de har vist seg å være avgjørende for samfunnets stabilitet og vekst. Norge har alltid vært sterkest når vi har bygget på det som fungerer, samtidig som vi har turt å tenke nytt. For å møte fremtidens utfordringer må vi våge å hente inspirasjon fra vår historie, men også sette en kurs som sikrer at landet vårt forblir sterkt, fritt og uavhengig – nå og i generasjonene som kommer.